Blikk for byer
Samtidig ser vi at mange av den unge generasjonen flytter til byene. Og det er ikke lett å føle avsky for byen, når våre egne barn slår seg ned der.
Vi har av og til fått den forestillingen at «Gud skapte landsbygda, mennesker skapte byen».
Et par av de berømte kristne kirkene i vår tid har utpreget landlige navn, selv om de ligger i byer. Navnet «Willow Creek» betyr hengepilbekken, og da ser jeg for meg et romantisk naturlandskap.
Og så er det en kirke som heter «Saddleback». Det betyr salrygget hest og gir assosiasjoner til den ville vesten.
Lever vi i en drømmeverden av romantiske forestillinger?
Faktum er at i Bibelens verden er ikke byen entydig noe negativt. Én har pekt på at «menneskenes ferd begynner i en hage og ender opp i en by» (Alexander MacLaren).
Byen kan ha begynt med den onde Kain, men den vil nå sitt høyeste med Kristus. Vi bør huske at de frelste skal havne i en by, det nye Jerusalem.
Jacques Ellul peker på at de første byene vi leser om i Bibelen, ble grunnlagt av mennesker som fornektet Gud. De var produkter av egenvilje og ambisjoner på egne vegne. Men vårt kall er nå å representere Gud nettopp i byenes hjerter. Vi bør være salt i byene. Uten et kristent vitnesbyrd blir de sorte hull. Jesus sendte disiplene til byene. «Når de forfølger dere i én by, så flykt til en annen.»
Apostlene gjorde sine fremstøt i de pulserende byene i sin tid. Det ble ofte en kamp på liv og død. Omgivelsene var ikke enkle, og de revolusjonerende nye verdiene som disiplene introduserte, ble ikke bare velvillig mottatt.
Efesus var kjent for sin luksus og sin moralske løssluppenhet. Diana ble dyrket aller mest, og opposisjonen mot evangeliet var intens.
Korint hadde en befolkning på 600.000, altså litt større enn Oslo, og var den største byen i Hellas. Det var en viktig havneby, en militær by, og et strategisk veikryss.
Korinterne var kjent for seksuell utsvevelse, og de likte å føre hverandre for retten for den minste konflikt. Byen var oversvømt av handelsmenn, filosofer, tidligere soldater og halliker.
Roma var det store senteret for et stort imperium, og fullt av perverse levemåter. Overfloden og umoralen førte til slutt til rikets undergang.
I disse sentrene festet kristendommen røtter og blomstret ut over den da kjente verden. Disiplene dro verken til utkantene av byene eller til innvandrernes kvarterer. De så ikke noen fremtid for evangeliet i isolasjon.
Legg merke til Guds omsorg for den store byen Ninive. Han sendte Jonas dit. Gud sparte byen da den vendte om til ham. Vi merker noe av Guds store omsorg da han sa til Jonas: «Skulle da ikke jeg ha medynk med Ninive, den store byen, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre?»
Det er spennende å tenke på storbyene og prøve å se dem med Guds blikk, før vi til slutt havner i det nye Jerusalem, byen med gullgater.
OPM230
