Lære hesten å synge
En spion fra den ene byen ble tatt til fange i den andre byen. Han ble dømt til å bli henrettet.
Men han ba inderlig om å få snakke med tyrannen i byen. Da han sto foran herskeren, sa han: «Å, store konge, hvis du lar være å henrette meg, og i stedet lar meg få leve fem år til, vil jeg lære favoritthesten din å synge.»
Kongen tenkte på det, og til slutt innvilget han ønsket: «Hva er fem år? Jeg kan alltids drepe ham når de fem årene er gått.» Dermed var saken avgjort, og spionen ble ført bort.
Noen få uker senere kunne man finne spionen i stallen, der han spilte harpe for kongens hest. To av vennene hans, som hadde sneket seg forkledd inn i byen, ville finne ut hva som hendte. Han fortalte om alt som hadde skjedd.
De ristet på hodet og sa: «Du er gal! Du kan da ikke lære en hest å synge, og så vil jo kongen drepe deg!»
Spionen sa kaldt og klokt: «I løpet av fem år kan alt mulig rart hende. Kongen kan komme til å dø. Jeg kan komme til å dø. Eller hesten kan virkelig lære å synge.» Dermed fortsatte han å spille på harpen.
Denne historien har overlevd to og et halvt tusen år fordi den har en god del visdom i seg. Vi er ofte bekymret for en masse som kan komme til å hende lenger ned langs veien.
Men det er jo ikke særlig nyttig å være bekymret, for veldig mye kan skje mellom nå og da. Vi kan jo ikke gjøre så mye fra eller til for å forandre ting, eller få det eller det til å hende.
Vi kan leve og spille harpe nå. Og så går det an å søke kontakt med en himmelsk Far som elsker oss og vil vise omsorg for oss. Derfor advarte Jesus mot nytteløse bekymringer.
Jeg har lest at en tåke som dekker sju kvartaler, og som er tretti meter høy, at den ikke inneholder mer enn omtrent ett glass vann. Vannet er fordelt på seksti tusen millioner små dråper. Ikke mye vann!
Likevel: Når disse små dråpene legger seg ned over byen eller på landet, kan de gjøre nesten alt usynlig. En kopp med bekymringer gjør omtrent det samme. Den tåkelegger.
Vi glemmer å stole på Gud. Små bekymringsdråper legger seg tykt rundt tankene våre, og så blir vi hindret i å se. «Kommer tid, kommer råd,» sa de gamle.
«De ulykker som er verst å bære, er de som aldri hender,» sa en klok mann. Og en annen føyde til: «En dag med bekymringer er mer slitsom enn en ukes arbeid.»
Brevskriveren Paulus, som også var apostel og Guds talerør til oss, sa ikke bare at vi skulle la være å bli bekymret. Han viste også en vei ut av bekymringene, nemlig å ekspedere bekymringene høyere opp:
«Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus.»
OPM221
