Hitlers personlige fange
Martin Niemöller var i utgangspunktet en dyktig ubåtkaptein under første verdenskrig og utførte mange militære bragder i Middelhavet. Men han følte kallet til å bli prest og utdannet seg til det. Da Hitler kom til makten, var Niemöller sogneprest i Berlin.
Adolf Hitler ville bruke alle organisasjoner og grupper til å støtte ham i omformingen av samfunnet i nazismens ånd. I 1934 kalte Hitler kirkeledere til kontoret sitt i Berlin. Han skjelte dem ut fordi de ikke i tilstrekkelig grad støttet programmene hans.
Pastor Martin Niemöller sa han var bare opptatt av at kirken og det tyske folket hadde det godt. Hitler glefset: «Du kan holde deg til kirken, det tyske folk skal jeg ta meg av.»
Niemöller sa at også kirkelederne har et ansvar for det tyske folket. «Det ansvaret er gitt oss av Gud, og verken du eller noen andre i denne verden har makt til å ta det fra oss.»
Hitler lyttet i stillhet, men den kvelden foretok Gestapo rassia i Niemöllers leilighet, og noen få dager senere eksploderte en bombe i kirken hans. I månedene og årene som fulgte, ble han overvåket av det hemmelige politiet, og i juni 1937 forkynte han disse ordene til menigheten sin: «Som apostlene i gammel tid har vi ingen planer om å bruke vår egen makt for å slippe unna myndighetenes arm. Vi må adlyde Gud mer enn mennesker.»
Niemöller ble arrestert og plassert på enecelle.
Rettssaken mot ham begynte i 7. februar 1938. Den morgenen fulgte en vakt med grønn uniform ham fra fengselscellen gjennom en rekke underjordiske passasjer til rettssalen. Niemöller var overveldet av skrekk og ensomhet. Hva ville skje med ham? Og med familien? Og menigheten? Hvilke smerter ventet dem alle?
Vaktens ansikt virket likegyldig, og han var taus som en stein. Men da de kom ut av en tunnel for å gå opp en siste trapp, hørte Niemöller en hvisking. Først skjønte han ikke hvor den kom fra, for stemmen var myk som et sukk. Så skjønte han at offiseren pustet inn i øret hans ordene fra Ordspråkene 18,10:
«Herrens navn er et fast tårn, til det løper den rettferdige og blir berget.»
Niemöllers frykt falt bort, og kraften i det verset holdt ham oppe under rettssaken og de mange årene i konsentrasjonsleirer.
Adolf Hitler kunne ikke få pastor Martin Niemöller til å tie stille, presten var en viktig leder for Bekjennelseskirken, og domstolene var lite lystne til å straffe ham hardt. Niemöller ble derfor «Hitlers personlige fange» og levde i konsentrasjonsleirer og under dødstrusler i sju og et halvt år – helt til krigen tok slutt.
Niemöller sa en gang: «Kristendom er ikke en etikk, ikke et system av dogmatikk, men noe levende. En kan ikke ha med Gud å gjøre i ensomhet eller i et fjernt liv, men midt i livets kamper.»
OPM213
