Håp ved reisens slutt
Mange år senere ble denne adoptivtanten alvorlig syk, og selv om hun var en kristen, ga hun uttrykk for at hun var redd for døden. Det brevet som John Todd sendte henne, gjenga han i selvbiografien sin, og en forkortet utgave av brevet gjengir jeg her:
«Kjære tante, det er nå 35 år siden jeg var seks år gammel og ble etterlatt helt alene i denne verden. Du sendte en beskjed om at du ville gi meg et hjem og bli en slags mor for meg.
Jeg har aldri glemt den dagen jeg tok av sted på den lange reisen til huset ditt. Jeg kan ennå huske hvor skuffet jeg ble da du ikke selv kom for å hente meg, men sendte en av tjenerne dine, herr Cæsar, for å hente meg.
Jeg husker hvor engstelig jeg var, og hvordan tårene rant, der jeg satt bakerst på hesten og holdt meg fast til Cæsar mens jeg red til mitt nye hjem. Natten kom før vi var fremme, og jeg kjente meg ensom og redd.
«Tror du at hun har lagt seg før vi kommer frem?» spurte jeg Cæsar.
«Å nei,» svarte han på en betryggende måte. «Hun vil holde seg oppe og vente på deg. Når vi kommer ut av disse skogområdene, vil du få øye på lysene i vinduene hennes.»
Så kom tiden da vi red inn i en lysning i skogen, og der skinte faktisk lysene dine mot meg. Jeg husker at du ventet ved døren, at du slo armene dine rundt meg – en trett og forvirret liten gutt.
Du hadde en ild som brant i peisen, og varm kveldsmat som ventet på ovnen. Etter kveldsmat fulgte du meg til det nye rommet mitt, du ba aftenbønn sammen med meg, og så satt du ved siden av meg helt til jeg falt i søvn.
Kjære tante, en dag vil Gud sende bud på deg for å bringe deg hjem til det nye hjemmet ditt. Ikke vær redd for reiseordren, den ukjente ferden eller dødens budbringer.
Du kan stole på at Gud vil gjøre like mye for deg som du var vennlig nok til å gjøre for meg for så mange år siden. Ved reisens slutt vil du finne at kjærlighet og velkomsthilsen venter på deg, og du skal få være trygg i Guds omsorg …»
Enhver av oss kan komme til å engste seg for oppbruddet og reisen til vårt evige hjem. Men den som tror på Jesus, kan være trygg. En som het Robert Bruce og var konge i Skottland på 1200-tallet, sa som sitt siste ord:
«Må nå Gud være med dere, mine kjære barn. Jeg har spist frokost med dere og skal nå spise kvelds med min Herre Jesus Kristus.»
Og en predikant på 1600-tallet som het Samuel Rutherford, sa som sine siste ord:
«Nå i kveld skal jeg lukke døren og legge mitt anker innenfor forhenget, og jeg skal gå bort i en søvn ved femtiden om morgenen. Guds herlighet lyser. For en vakkert stemt harpe! Guds herlighet hviler i Immanuels land!»
OPM208
