En hel bukett
I begynnelsen satte pastoren stor pris på det, men etter hvert ble det mer av en rutine.
Men så en søndag hendte noe spesielt.
Da han var i ferd med å forlate kirken, dukket en ung gutt opp foran ham og sa: «Hva har du tenkt å gjøre med den blomsten?»
Rent umiddelbart skjønte ikke pastoren hva gutten snakket om. Men da det gikk opp for ham, pekte han på rosen på jakkekragen og spurte: «Mener du denne?»
Gutten svarte: «Ja, jeg tenkte at hvis du likevel bare ville kaste den, vil jeg gjerne ha den.»
Pastoren smilte og sa at han gjerne kunne få den, og så spurte han litt henslengt om hva gutten ville bruke den til.
Gutten, som antakelig ikke var mer enn ti år, så opp på ham og sa: «Jeg vil gi den til bestemoren min. Mor og far skilte seg i fjor. Jeg bodde sammen med mor, men hun giftet seg igjen, og hun ville at jeg skulle bo sammen med far. Jeg bodde hos ham en stund, men han sa at jeg kunne ikke bli der lenger, så han sendte meg av sted for å bo hos bestemor. Hun er så snill mot meg. Hun lager mat til meg og tar seg av meg. Hun har vært så grei mot meg at jeg har lyst til å gi henne den vakre blomsten fordi hun er så glad i meg.»
Da pastoren hørte dette, klarte han nesten ikke å si noe. Øynene hans ble fylt av tårer, og han skjønte at det var Gud selv som rørte ved ham. Han tok rosen fra jakken. Med rosen i hånden så han på gutten og sa: «Kjære gutten min, dette er det vakreste jeg har hørt. Men du kan ikke få denne blomsten, for den alene er ikke nok. Hvis du kikker på bordet foran talerstolen, ser du en stor bukett med blomster. Forskjellige familier kjøper slike buketter hver uke. De er en gave til kirken. Vær så god og ta den blomsterbuketten med til bestemor, for hun fortjener det aller beste.»
Da sa gutten noe som pastoren, som heter John R. Ramsey, aldri vil glemme: «For en fantastisk dag! Jeg ba bare om én blomst, men fikk en stor og vakker bukett!»
Det må en kalle en takknemlig ånd. Og en slik innstilling bør prege både vårt liv og våre gaver. Akkurat som den bestemoren hadde gitt og ofret kjærlighet, har Gud velsignet også oss rikelig. Han har vært så god mot oss at det overhodet ikke kan være aktuelt å stille spørsmål ved om vi skal gi noe videre. Det burde falle helt naturlig.
En mann som var flink til å gi mye til menighet, misjon og gode formål, ble spurt: «Hvordan klarer du å gi så mye?»
Han svarte: «Jeg føler at Herren hele tiden tømmer velsignelser over meg, så jeg ville nesten druknet om jeg ikke gir det meste av det videre.»
Ja, kanskje det fins flere enn denne mannen som føler at en får mye mer enn en klarer å bruke opp. Jeg forundres stadig over det merkelige ordet av Jesus når han sier: «Det er saligere å gi enn å få.»
OPM205
