Se deg i mors øyne
Gutten het Boyd og moren Sandra, og barnet satt på knærne vendt mot mor.
Plutselig løftet han det lille hodet sitt, stirret rett inn i øynene til mor og ble helt stille. Så la han de små hendene sine foran ansiktet sitt og sa nærmest med en hviskende stemme: «Mamma, jeg er i øynene dine.»
Han hadde sett speilbildet av seg selv i mors øyne, og dette gjorde et sterkt inntrykk på ham.
Mor og sønn holdt seg i samme stilling i flere lange øyeblikk, gyngingen stanset, og rommet ble helt stille.
«Og jeg er i dine,» sa mor. Dermed lenet han tilfreds og stille hodet sitt mot hennes, og hun fortsatte å gynge og synge.
I dagene som fulgte, hendte det flere ganger at Boyd måtte kontrollere om oppdagelsen hans varte ved. «Er jeg fremdeles i øynene dine, mor?» kunne han si mens han strekte seg opp mot henne. Jo, mor kunne bekrefte det.
Boyd lærte å vise kjærlighet fra sin mor. Hver av oss har lært å vise kjærlighet på en tilsvarende måte. Fra mor, eller fra far, fra besteforeldre eller en kjær tante. Hver av oss har vår egen historie å fortelle. Vi så oss selv i noen andres øyne.
Dette minner om noe jeg leste av en forfatter som heter Stephen Covey. Han reiste på toget i New York en stille søndag formiddag. Alle passasjerene satt tause, leste eller tok en lur. Men stillheten ble brutt da en mann og barna hans kom på. Barna var høyrøstede og bråkete og forstyrret alle.
Faren deres satte seg ved siden av Covey og virket helt lamslått. Barna ropte, kastet ting, ja, tok fra folk lesestoffet deres.
Covey ble irritert, men forholdt seg passiv en stund. Men så sa han: «Barna dine forstyrrer en masse mennesker. Jeg undres på om du ikke kan kontrollere dem litt bedre?»
Mannen løftet hodet som om han kom til seg selv, og så sa han: «Jo, du har rett. Jeg bør gjøre noe med det. Vi kommer nettopp fra sykehuset der moren deres døde for en time siden. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette, og barna klarer heller ikke å styre følelsene sine.»
Covey skrev senere: «Kan du forstå hva jeg følte akkurat da? Alt ble annerledes. For jeg så dem på en ny måte. Det var som om jeg så situasjonen deres i mine egne øyne. Jeg tenkte annerledes, jeg følte annerledes, jeg oppførte meg annerledes. Irritasjonen forsvant … mitt hjerte og mine øyne ble fylt av mannens smerte. Varmebølger av sympati og medfølelse vellet fritt frem. ’Har virkelig kona di nettopp gått bort? Å, jeg er så lei meg. Kan du fortelle meg om det? Kan jeg gjøre noe for å hjelpe?’
Alt forandret seg i det øyeblikket.
Den kristne mystikeren Thomas á Kempis sa en gang: «Hvis du visste alt, ville du tilgitt alt.»
Da profeten Esekiel besøkte de bortførte ved elven Kebar, forteller han: «Jeg satt der i sju dager blant dem og stirret fram for meg.» Det var en evne til å se seg selv i deres øyne som vi har noe å lære av.
OPM195
