Forny oss igjen
Moren var bekymret for ham, ga ham en bibel og skrev inn et godt bibelvers på en av de første sidene.
Den unge William var entusiastisk og full av liv. Han oppdaget snart at livet på college innebar en uendelig rekke av fester. Der brukte han det meste av pengene han hadde, ikke minst på drikkevarer.
En dag han trengte penger til whisky, pantsatte han bibelen sin for å få noe å handle for.
Endelig kom han seg gjennom college, tok medisinsk utdannelse i Edinburgh og ble lege på et stort sykehus.
Det hendte en dag at dr. William Paton Mackay behandlet en pasient som visste at han var i ferd med å dø. Han spurte om å få «boken» sin, og mannen tenkte på Bibelen.
Etter at mannen var død, la dr. Mackay merke til denne «boken» blant eiendelene hans.
Legen kunne ikke tro det han så. Det var nettopp den bibelen moren hadde gitt ham mange år tidligere. Der sto navnet hans og skriftstedet moren hadde valgt ut for ham, på en av de første sidene.
William Mackay trakk seg tilbake til kontoret sitt og begynte å lese grundigere i den bibelen moren hadde betrodd ham. Han ble mer og mer grepet. Noen timer senere knelte han ned og ba Jesus Kristus bli frelser og herre i livet sitt.
Senere fikk William Paton Mackay (1839–1885) høre en dyktig vekkelsespredikant og bestemte seg for å bli forkynner selv. Bare tretti år gammel forlot han legegjerningen og tok imot et kall til å bli pastor i en kirke i Hull, der han virket til sin død.
Men han fikk også tid til å reise mye omkring, for han var en frisk og original forkynner, som mange ville høre.
Den tidligere sykehuslegen Mackay gikk inn i en helt ny livsstil. Han ville ikke ta imot fast lønn, men regnet med at Herren ville hjelpe. Han fikk også alltid det han trengte. Ble det noe til overs, ga han det bort.
William Paton Mackay ble bare 46 år gammel, han døde i en ulykke under en reise.
Han er likevel ikke glemt, over hundre år etter sin død, for han har skrevet mange sanger. Den mest kjente her i Norge har denne setningen i koret: «Forny oss igjen.»
Og sangen lyder slik:
Vi priser deg, Gud, for din kjærlighet stor;
Du sendte din Sønn til vår syndige jord.
Halleluja! Din er æren. Halleluja! Amen.
Halleluja! Din er æren. Forny oss igjen!
Og siste verset bringer oss inn i denne bønnen:
Så tenn i vårt hjerte din hellige ild!
For alltid og evig vi hører deg til.
En sang lever ikke gjennom årtier, og fra land til land, bare fordi den er godt skrevet. Den er født ut av et spesielt liv og bringer noe spesielt med seg.
OPM192
