Henry Fonda, far og barn
Henry Fonda er regnet som en av det tjuende århundres største filmskuespillere, født i 1905 og død i 1982. Han vant en rekke Oscars og ble særlig kjent i roller som en ærlig og trygg idealist. Han ble far til flere kjente stjerner, som Jane Fonda og Peter Fonda.
Henry Fonda var gift fem ganger, og forholdet til barna ble beskrevet som «følelsesmessig fjernt». Peter skriver i sin selvbiografi at han aldri var sikker på om faren egentlig var glad i ham. Først da faren var gammel, uttrykte han at han var glad i gutten sin.
Datteren Jane klarte ikke å oppnå noe vennskap med faren. De maktet ikke engang å snakke åpent om spørsmål som hadde med skuespillerfaget å gjøre, og de fikk aldri noen nær kontakt.
Hvordan kan et forhold bli slik? Det viser seg at Henry Fonda selv heller ikke hadde noe lett forhold til sin egen far. Faren protesterte energisk på sønnens beslutning om å bli skuespiller. Motvillig deltok han på sønnens premiereforestilling sammen med resten av familien.
Etter forestillingen glødet Fondas mor og søstre av stolthet og overstrømmende begeistring. Faren sa ingenting, helt til en av søstrene antydet en svakhet i prestasjonen. «Ti stille,» sa Fonda den eldre, «han var fullkommen!»
Faren hadde altså høyst motstridende følelser overfor sønnen, hadde vansker med å si det, og forholdet ble spent livet ut.
Dette minner meg om noe annet jeg har lest. I boken «Feilene foreldre gjør overfor tenåringer» forteller Jay Kesler om en samtale han hadde med en ung mann.
Faren til den unge hadde vokst opp som foreldreløs. Da han fikk barn selv, visste han ikke hvordan han skulle takle dem. Han vekslet mellom å overse dem fullstendig og slå dem i sinne.
En dag etter et voldsomt følelsesutbrudd hadde faren skjult ansiktet i hendene og med fortvilet stemme sagt: «Gutten min, du forstår ikke. Jeg har aldri hatt noen far. Jeg vet ikke hvordan fedre oppfører seg. Jeg føler meg helt hjelpeløs. Jeg vet ikke hvordan jeg kan være en god far. Jeg ville gjerne vært det, men jeg vet ikke hvordan. Hjelp meg!»
Gutten tok faren i armene, og begge gråt. Fra da av var far og sønn blitt nære venner, forteller Jay Kesler.
Det er merkelig hvordan forholdet til våre aller nærmeste kan bli aller vanskeligst. Den som møter mennesker i sjelesorg, vet noe om dette.
Det skumle er at vi ofte danner oss et bilde av Gud ut fra bildet vi har av våre egne foreldre. I dette er hendelsen etter Henry Fondas premiere ganske talende. Nå var naturligvis ikke sønnen fullkommen. Ingen er det. Men faren så ham slik.
Heller ikke vi er fullkomne. Men det er slik vår himmelske Far ser dem som lever i nåden i Kristus.
Fars kjærlighet beskytter oss ikke mot problemer. Og det er ikke lett å være menneske.
Men vår himmelske far er god og nær, selv om vi ikke alltid ser ham.
Men lærer vi Jesus å kjenne, blir vi kjent med en god far.
OPM190
