Villig til tiende etasje
Vi kan bli kortpustet og få lyst til å gi opp, men holder vi ut, kan det vente en spesiell velsignelse.
Corrie ten Boom, den hollandske kvinnen som satt lenge i tysk krigsfangenskap for å ha reddet jøder fra nazistene, ble senere en kjent forkynner. Hun reiste i mange land for å fortelle om opplevelsene sine, og kom også til Danmark.
Hun var da åtti år gammel og talte en gang ut fra Romerbrevets 12 kapittel, vers 1 til 2, om å ofre seg selv som takkoffer til Kristus, ved å innvie seg helt til å tjene ham, om å være lydig mot Gud i de små ting.
Etter formiddagsmøtet inviterte to danske sykepleiere henne hjem til leiligheten sin til lunsj, og Corrie ten Boom ble med dem. Men hun oppdaget snart at de bodde i tiende etasje, og det var ingen heis.
Hun trodde ikke hun kunne klare alle trappene, men siden sykepleierne var så ivrige for at hun skulle komme på besøk, bestemte hun seg for å prøve.
Men i femte etasje banket og slo Corries hjerte hardt, hun pustet og svelget, og bena vaklet. Hun falt sammen i en stol som sto der i gangen og trodde hun ikke klarte å gå lenger.
Inni seg klaget hun til Herren over at han hadde ledet henne på denne måten. Hun så oppover og syntes trappene forsvant opp i evigheten, og Corrie begynte å lure på om hun kom til å dø underveis. «Kanskje jeg nå skal forlate jorden og komme til himmelen,» tenkte hun.
Men Herren syntes å hviske at en spesiell velsignelse ventet i tiende etasje, så hun klatret tappert videre, med én sykepleier foran og én etter.
Da de endelig kom opp til leiligheten, fikk Corrie møte foreldrene til en av jentene. Hun oppdaget snart at ingen av foreldrene var kristne, men begge var ivrige til å høre evangeliet. Corrie åpnet Bibelen sin og forklarte enkelt hvordan en kan bli en kristen.
«Jeg har reist i mer enn 60 land og har aldri møtt noen som har sagt at de angret på at de har gitt hjertet sitt til Jesus,» sa hun. «Dere vil nok heller ikke angre det.»
Den dagen var begge med i bønnen om at Kristus måtte komme inn i hjertene deres.
På vei ned alle trappene sa Corrie: «Takk, kjære Herre, for at du fikk meg til å gå opp alle disse trappene. Og neste gang, Herre, må du hjelpe Corrie til å lytte til sin egen preken om å gå hvor som helst du ber henne om å gå – om det så er opp og ned trappene gjennom ti etasjer.»
Christer Hultgren sier det så fint i bønnesangen sin: «Å, jeg ber at du må Gi meg kraft til å gå Der hvor du, Herre, gir meg beskjed.»
En annen dikter sier om den villigheten han har fått til å gå hvert skritt, hvert trappetrinn for Mesteren: «Nå følger jeg Mesteren fot for fot, og går hvor min Herre meg sender.»
OPM189
