Bli hos meg
Han hadde svak helse hele livet, men arbeidet likevel flittig, år etter år, og han døde i 1847, bare 54 år gammel.
Henry Lyte kom fra Skottland og tenkte på å bli lege, men begynte i stedet å studere teologi. Tidlig viste han evner til å skrive dikt.
En sterk opplevelse fikk han da han besøkte en prestevenn som var syk og skulle dø. Vennen var i åndelig nød og preget av motløshet. Men de to leste i Bibelen for å finne hjelp, de ba sammen og fikk en personlig opplevelse av hva Jesu forsoning og frelse betyr når alt ser mørkt ut.
Lyte skrev: «Jeg ble sterkt grepet av dette, og jeg begynte å se på livet og avslutningen av det med andre øyne enn før. Jeg leste Bibelen med større iver og forkynte på en annen måte enn jeg tidligere hadde gjort.»
Vennen døde, og Lyte tok seg av barna hans. Det ble ikke lett, for han fikk vanskelige oppgaver som prest, og mange tøffe sjøfolk og fiskere i Lower Brixham var ikke særlig positive til det han sto for.
I 1847 led Lyte av lungetuberkulose, og det fuktige klimaet ved den engelske kanalen var ikke godt for ham. Legen foreslo at han flyttet til et varmere sted i Sør-Frankrike.
Det var ikke lett å skille seg fra menigheten han hadde tjent i 24 år. Vennene advarte mot at han holdt noen tale, fordi han var så svak. Men han holdt en kort og gripende avskjedspreken i kirken, ba dem inntrengende om å forberede seg til å møte Gud, og bli kjent med den uforanderlige Kristus og hans frelse. Etterpå delte han ut nattverden til den gråtende menigheten og lyste velsignelsen over dem.
Den ettermiddagen fant han særlig trøst og styrke i Jesu ord fra Johannes 15: «Bli i meg, så blir jeg i dere.» Han vandret ned til stranden og så på solnedgangen i havet, «som lignet en dam av smeltet gull». Han tok frem papir og blyant og skrev ned et dikt. Han vendte tilbake til arbeidsrommet sitt og renskrev det, før han ga det til adoptivdatteren.
Neste dag dro han til Frankrike. Men fremme i Nice fikk han et slag og døde med ordene «Glede! Fred!» på leppene, mens han pekte med hånden oppover.
Men diktet hans levde videre, og synges den dag i dag som en inderlig og trøsterik aftenbønn, oversatt av Gustav Jensen:
O bli hos meg! Nå er det aftentid,
Og mørket stiger – dvel, o Herre blid!
Når annen hjelp blir støv og duger ei,
Du hjelpeløses hjelper, bli hos meg!
Snart svinner livets dag, det kvelder fort,
Og jordens lys alt mørkner og går bort,
Forandrings skygge følger tro min vei –
O du som ei forandres, bli hos meg!
Hver time trenger jeg din sterke vakt,
Kun for din nåde viker mørkets makt;
Hvor skal jeg vandre trygt foruten deg?
I mulm og solskinn, Herre, bli hos meg!
Når du velsigner, ei av frykt jeg vet,
Sår gjør ei ondt, gråt har ei bitterhet.
Hvor er din brodd, o død? Jeg frykter ei.
Du som har seiret, Herre, bli hos meg!
O la meg se ditt kors i dødens gys,
Driv mørket bort og vær meg livets lys!
Da skinner morgenrøden på min vei.
I liv og død, o Herre, bli hos meg!
OPM187
