Supermenn og superkvinner
Derfor endte Supermann opp på en åker og ble funnet av et bondeektepar.
Supermann vokste opp som Clark Kent, og han ble en vennligsinnet reporter. Men så kunne han forandre seg til Supermann, og da kunne han hoppe over de høyeste bygningene og stanse en geværkule midt i luften. Supermann ble bare den han var når andre trengte hjelp.
Det flotte med Supermann var at han aldri måtte traske gatelangs eller noen gang sølte mat på seg. Klærne passet perfekt, og så aldri ut som at han svettet. Han kunne takle ethvert problem på egen hånd.
Det går an å kjøpe Supermanndrakter til barn. På pakningen står det: «Når du tar på deg denne drakten, blir du ikke i stand til å fly.» Det er ikke lett å skjelne mellom fantasi og virkelighet. I hvert fall ikke for barn.
Men jeg lurer på om voksne sliter med det samme problemet. Det fins noen mennesker som aldri spør om hjelp. Det er noen som fanatisk vil klare alt selv.
Jeg lurer på om vi kan snakke om et supermannssyndrom eller et superkvinnesyndrom. De prøver å sjonglere alle oppgavene.
De øker tempoet når skrytet hagler over dem. «Jeg skjønner ikke hvordan du får til så mye.»
De elsker å fly fra den ene redningsoperasjonen til den andre. Det fins løsninger på alle problemer, det er ikke nødvendig å ta av seg supermanndrakten. Det er herlig å være alles helt.
Det er praktfullt å føle at en trengs, at en er godt likt, at en er beundret. Men supermenneskene mister lett sansen for den balansen som må veie opp for slike følelser. Er det fare for at de mister sansen for sine egne behov?
Supermann synes ikke å gå tom for energi. Men det gjør de supermennene og superkvinnene som ikke er innført fra en annen planet. En dag våkner de opp og ser at de ikke har mer kryptonitt å tære på. De er utladet.
En forfatter som heter H. Norman Wright stiller noen spørsmål for å vekke opp slike som tror de er supermennesker:
Føler du at du bare sjelden har tid for deg selv? Syns du det er vanskelig å si nei når noen melder om sine behov? Tar du stadig på deg rollen som problemløser for andre? Er det en fremmed tanke for deg å delegere og sette andre i sving? Er det noen som stadig tar kontakt og ber om hjelp? Synes du det er lettere å gjøre ting selv enn å be andre om hjelp? Sier du: Jeg jobber best under press, og så bruker du det som unnskyldning for å utsette og utsette? Synes dine kjære det er ok når du jobber under press?
Svarer du ja på flere av disse spørsmålene, kan det hende du prøver å bære supermanndrakten. Men det kan hende den ikke passer så godt for deg. Nei, jeg tror aldri den vil passe.
Supermennesker kan få lite glede av livet.
Et ord til alle supermenn og superkvinner fra Den gode Boken: «I kraft av den nåde jeg har fått, sier jeg til hver enkelt av dere: Gjør deg ikke større tanker enn du bør, men bruk din forstand og vær sindig!»
OPM184
