Visdom fra Chaplin
I en av de store filmene sine spiller han en fange som har lidt skipbrudd under en fangetransport.
Filmen starter med at Chaplin står alene på stranden og kikker på fotjernet sitt, med lenke og kule. Han kan ikke slippe fri. Hele filmen er historien om hvordan han prøver å kvitte seg med kulen og lenken.
Først tenker han: ’Jeg vet hva jeg gjør, jeg får den til å le. Jeg får den til å more seg, og når den så blir mindre oppmerksom, stikker jeg av.’ Han forteller morsomheter for å få kulen og kjedet til å ha det morsomt og slappe av. Da han tror han har lykkes med det, går han sin vei, men rekker naturligvis ikke lenger enn lenken rekker. Boms, så faller han i sanden.
Han går tilbake igjen og tenker seg grundig om. ’Nå vet jeg det. Jeg prøver å snakke den til fornuft.’ Han diskuterer så med kulen, helt til han tror at han har overtalt den til å slippe ham. Han går vekk, men boms, så ligger han der igjen.
Nå har han nesten brukt opp tålmodigheten. Han gjør et siste desperat forsøk. Han overser kulen og lenken. Han prøver å late som om de ikke eksisterer. Vi ser ham dekke til kulen og lenken med sand, og et øyeblikk ser det ut som plageåndene hans er forsvunnet. Fornøyd med endelig å ha løst problemet reiser han seg og går. Boms. Der ligger han.
Nå går situasjonen endelig for alvor opp for ham. Det blir tent et lys i hodet hans, og han innser at han aldri vil kunne løse problemet sitt på egen hånd. Hvis han skal bli fri, blir hjelpen nødt til å komme utenfra. Han løfter blikket mot himmelen i håp om å få øye på et fly eller noe annet som kan gi ham håp om hjelp.
Filmen er et bilde på menneskets situasjon i denne verden, skriver Rebecca Manley Pippert. Hvis vi kunne se oss selv utenfra, ville vi kanskje virke like komiske som Chaplin i filmen.
Når vi opplever problemer, er vår første reaksjon alltid å si: «Dette klarer jeg på egen hånd. Dette skal jeg nok ordne.» Vi prøver så alt vi kan finne på. Vi argumenterer, vender det blinde øyet mot problemet, skyver skylden over på andre, eller prøver ganske enkelt å løpe fra problemene. Vi gjør alt for å slippe fra det faktum at vi har et problem. Men heldigvis kommer det før eller senere et problem som vi ikke kan overvinne eller vike unna, og som til slutt får oss til å si: ’Nei, jeg gir opp. Dette kan jeg ikke klare.’
Når det skjer, blir vi åpne for å ta imot den hjelpen som Gud lengter etter å gi oss. Det å omvende seg er å se vårt problem som mennesker i øynene og innse at vi ikke har muligheter til å løse det på egen hånd.
Bibelen beskriver blant annet omvendelse som det å få igjen sin forstand. Dermed antydes det nesten at det er en form for galskap at vi vil prøve å løse vårt eksistensielle problem på egen hånd.
Når vi slutter å fortrenge vårt dypeste problem og våre sterke bindinger, ligger håpet i å vende seg til hjelpen ovenfra.
OPM182
