Englevakt og dødsfrykt
Jeg leste en beretning fra den blodige etniske utrenskningen i Sentral-Afrika for ikke mange år siden.
Det handlet om en ung hutupastor og familien hans. Tutsisoldater brøt seg inn i huset der de bodde. Pastoren spurte om de kunne få be før de ble drept. Etter at de hadde bedt, reiste familien seg langsomt opp og fikk se at soldatene var dratt sin vei. De hadde ikke bare forlatt huset, men også landsbyen.
Senere kom en av tutsisoldatene, som hadde vært med på dette raidet, til en menighet og bar frem sitt vitnesbyrd:
– Dere skal vite at jeg var med da vi brøt oss inn i huset deres. Jeg var den som hadde barna i geværsiktet da dere knelte ned og ba. Da steg det plutselig opp en vegg av flammer, voldsom og rasende, som omga dere. Vi kunne ikke engang se bortenfor flammene. På grunn av den intense varmen skjønte vi at huset ville brenne ned, så vi flyktet. Men da vi løp ut og så at huset var omgitt av flammer, men likevel ikke ble ødelagt, flyktet vi også ut av landsbyen.
Senere skjønte jeg at denne ilden var sendt av Gud. Hvis dette er måten deres Gud reagerer på, så vil også jeg lære ham å kjenne. Jeg er trett av å slåss og drepe. Dette er grunnen til at jeg kom hit i kveld.
Denne historien er fortalt av den britiske forkynneren Jonathan Lamb. Og hvem kan ha noe å utfylle til en slik fortelling?
Tankene går bare til den allmektige Gud, som har sagt i Salmenes bok: «Herre, hærskarenes Gud, hvem er mektig som du, Herre? Og du omgir deg med trofasthet.»
Men det finnes også andre historier. For døden er ikke det verste en kristen kan oppleve. Den som tror, vet at å få komme hjem til Kristus er enda bedre enn et liv her på jorden. Paulus snakket om døden som en vinning, en fordel, en gevinst. Noen må lide for sin tro og kanskje ta en snarvei hjem til Herren.
I den første kristne tid hadde forsamlingene en leder som het Pionios. Han ble dømt til å brennes levende. Hvorfor? Fordi han ikke ville ofre til keiseren og tilbe ham som Gud.
Da han ble spikret fast på bålet, sa bøddelen til ham: «Hvis du ombestemmer deg, skal jeg trekke ut spikeren igjen.»
Da svarte Pionios: «Den kjennes ut til å sitte riktig bra.» Dermed var det ingen vei tilbake.
Døden kalles den siste fiende. Men noen lar seg ikke skremme til å bøye seg for den. Når håpet om et evig liv blir sterkere enn håpet om noen få år til her i verden, da er et menneske virkelig fritt.
Døden er siste stoppested for alle mennesker. Men da Jesus kom og seiret over døden med oppstandelsen fra de døde, ble den helt maktesløs.
Alle fotspor har ført til graven og har stanset der. Jesus har spor ut av graven.
Den som følger i disse sporene, har virkelig et håp som bærer uoverskuelig langt.
OPM181
