Guds hardhet i gammel tid
Det er ikke rart spørsmålet blir stilt. De som ikke har lest mye i Bibelen, tenker ikke mye på det. Men de som har lest historiske fortellinger i Det gamle testamente og oppfatter dem akkurat som det de er – sanne, historiske beretninger, kan begynne å lure.
Ta for eksempel det som fortelles i Dom 3,15, at «Herren oppreiste en frelser for dem» – Ehud. Men denne Ehud drepte kong Eglon av Moab. Det står: «Men Ehud rakte ut sin venstre hånd og tok sverdet fra sin høyre side og stakk det i magen hans» (vers 21). Gud forbyr mord, hvorfor tillot han dette?
Denne og flere andre hendelser viser at «ikke alt som gjengis i Bibelen, blir godkjent av Bibelen». Det står ikke noe i teksten om at Herren godkjente det som skjedde.
Det samme kan vi si når Paulus sier i Rom 9,17 at Herren oppreiste Farao. Likevel dømte Herren Farao for hans synder.
Mange synder blir beskrevet i Bibelen uten at Herren går god for dem. For eksempel løy Abraham, David var utro med Batseba, og Salomo hadde mange hustruer. Samson var en troshelt, men gjorde mye forferdelig.
Drap på mennesker er galt. Men det er Herren som bestemmer over liv og død. Velger han å ta tilbake det livet han gir, har han rett til å gjøre det, og han kan bruke hvilket redskap han ønsker, enten det er et naturlig eller et kunstig middel, enten det er ved hjelp av gode eller onde mennesker.
Problemet har ingen enkel fasit. For Bibelen fremstiller Gud som barmhjertig og nådig. Men for eksempel i 1. Samuel 15,2–3 leser vi at Gud kommanderte en nærmest nådeløs nedslakting av uskyldige amalekitter – menn, kvinner og barn. Hvorfor?
– Da må det svares at amalekittene var langt fra uskyldige. De var faktisk ytterst onde og ugudelige. De ønsket å ødelegge Israel, Guds utvalgte folk, det som var kanalen for Herrens frelsesvei for hele verden.
At amalekittene måtte utryddes helt, var blitt nødvendig på grunn av de alvorlige syndene de levde i. Ellers ville en rest av en hard kjerne av dem ha fortsatt sitt hatefulle og ødeleggende forhold til Herrens folk.
Det er for øvrig ikke rett å snakke om uskyldige barn. Vi er alle født i synd, står det i Sal 51,5. Vi fortjener alle døden, går det frem av Rom 5,12.
Alle må møte døden en dag – det er bare spørsmål om når. Gud bestemmer suverent over liv og død og kan ta livet tilbake når han vil. Kanskje barna ble spart for noe verre når de mistet livet så tidlig?
Når spørsmålet om Guds handling med folkegrupper i gammel tid blir så vanskelig å forstå for oss i dag, skyldes det at vi har lite syn for syndens alvor, Guds dom og hans suverene verdensstyre.
All synd er gjort opp ved at den rammet Kristus. Men de som ikke vil tro på Kristus som frelser, er fremdeles under dommen.
Vi har ennå ikke sett rekkevidden av dette og forstår ikke alt.
Desto mer gjelder det å gripe Guds utrakte frelserhånd.
OPM177
