Kjærlighet til hjelpeløse

Hun er desorientert når det gjelder personer, steder og tider. Hun kan imidlertid reagere når navnet hennes blir nevnt. Jeg har arbeidet med henne de siste seks månedene, men hun er helt likegyldig når det gjelder hvordan hun tar seg ut, og hun gjør ikke noe forsøk på å hjelpe til med å stelle seg selv. Hun må mates, bades og kles på av andre.» 

Doktoren, som heter Paul Ruskin og er ekspert i eldreomsorg, fortsatte å fortelle om denne pasienten: «Fordi hun ikke har tenner, må maten moses. Blusen er som regel tilsølt av nesten uopphørlig sikling. Hun kan ikke gå. Søvnmønsteret er uberegnelig. Hun våkner ofte midt på natten og skriker, så hun vekker andre. Det meste av tiden er hun vennlig og lykkelig, men flere ganger om dagen blir hun ganske opphisset uten påviselig grunn. Da klager hun helt til noen kommer og trøster henne.» 

Dr. Ruskin presenterte dette kasuset for gruppen av medisinstudenter, og så spurte han om noen kunne melde seg frivillig til å hjelpe med å ta seg av denne personen. 

Ingen meldte seg. 

Så sa dr. Ruskin: «Jeg er overrasket over at ingen av dere tilbyr seg å hjelpe, for hun er i virkeligheten favorittpasienten min. Jeg har enorm glede av å ta meg av henne, og jeg lærer veldig mye av henne. Hun har gitt meg en sterk følelse av takknemlighet, som jeg ikke har kjent før. Hun har lært meg noe om fast tillit. Og hun har lært meg hvilken kraft som ligger i ubetinget kjærlighet.» 

Så sa dr. Ruskin: «Her skal dere få se bildet av henne.» Han trakk frem bildet og sendte det rundt. Og bildet viste – hans egen seks måneder gamle datter. 

Det er noe merkelig med denne historien. Vi tenker på en krevende, hjelpeløs eldre pasient. Er det noen som orker å stelle henne? Men legen snakker egentlig om en nyfødt baby. Den krever mye tålmodighet. Men hvor mange er det ikke som egentlig ønsker seg et lite barn, men ikke får det? 

Det handler om menneskeverd. «Hun har gitt meg en følelse av takknemlighet. Lært meg noe om fast tillit. Lært meg hvilken kraft som ligger i ubetinget kjærlighet,» sa dr. Ruskin. 

Vi kan tenke oss å vise kjærlighet mot dem vi er glad i. Vi kan gi tid, penger og innsats for å hjelpe våre nærmeste. Men vi er ikke villige til å vise samme kjærlighet til dem vi ikke kjenner så godt. 

Da Jesus snakket om å vise kjærlighet endog mot våre fiender, handlet det om noe som går imot våre naturlige instinkter. 

Paulus skrev en gang at mens vi enda var syndige, skrøpelige og hjelpeløse, kom Jesus og viste den største av all kjærlighet, å gi seg selv. At noen gir seg selv for edle mennesker, kan det finnes eksempler på. Men å dø for de skrøpeligste, skriver Paulus, det viser Guds kjærlighet. 

Det er Alan Smith som forteller historien, og den fikk i hvert fall meg til å tenke. 

OPM217