Én har brutt med meg
Her og nå kan jeg naturligvis ikke svare på det hvorfor-spørsmålet. Jeg kjenner verken deg eller den det gjelder.
Men jeg har tenkt å sette spørsmålet inn i et større perspektiv, noe vi kan lære fra Bibelen og fra livet.
Det gjelder å være realister. Den kristne forfatteren og humoristen G.K. Chesterton ble en gang spurt om å komme med et bidrag til den britiske avisen Times, og spørsmålet han skulle svare på, var: «Hva er universets problem?» Han skrev tilbake: «Det er jeg. Vennlig hilsen G.K. Chesterton.»
En stor del av problemet er at vi ikke vil innrømme at vi er et problem, og at vi er syndere. Da forstår vi verken oss selv eller våre medmennesker.
En mann som strevde med å komme ut av alkoholmisbruk, fortalte om sitt møte med en kristen menighet mens han ennå drakk. Han ble alltid møtt av en høflig, men bestemt holdning: «Kom tilbake når du har fått orden på livet ditt.»
Og da var det underforstått: Her samles bare vi som har orden på livet vårt. Her ligger vi på et litt høyere nivå enn deg og andre som deg.
Men er det sant? Er kristne mer fri fra synd? Hvorfor har vi slike holdninger?
Den erfarne, sårede mannen sa: «Problemet er at vi ikke for alvor tror at problemet ligger i oss selv. Vi tror at problemet ligger der ute et sted. Her inne er vi alle gode og respektable. Vi vil ikke innrømme at råttenskapen er like sterk inni oss alle.»
Når vi begynner å regne oss som bedre enn andre, får vi en rekke holdninger som Gud fordømmer: Hovmod – at jeg hever meg over dem som er tydelige syndere, og ser ned på dem som ikke fikser livet. Forakt – for dem som er svake. Avvisning og kulde – overfor dem som ødelegger vårt gode navn og rykte, eller forslummer det miljøet vi hører til i. Tilsvarende kan de svake føle seg fordømt og tilsidesatt, ekskludert fra det gode selskap. Det er ikke sikkert at vi mener å være fordømmende og kalde, men de utenfor kan føle at vi er det.
Jesus tok imot alle syndere, utstøtte og fattige. Han var ikke engstelig for å ødelegge sitt gode rykte ved å ferdes blant syndere og tollere, prostituerte, landssvikere og kronisk syke. Han viste dem alle kjærlighet og foraktet dem ikke. At han sto frem som et vanlig menneske med svakhet, åpnet hjertedørene.
På den andre siden tok han kraftig fatt på hyklere, fariseere, selvrettferdige og ekskluderende. Da var det ingen «milde Jesus» som kom på besøk. Han var opptatt av å kutte de selvgode ned til riktig format.
Derfor vil jeg si, når problemet kommer opp om mennesker som har brutt et fellesskap med tidligere venner: Kan det skyldes noen holdninger du har, som kanskje skinner igjennom i måten du oppfører deg på overfor vedkommende? Eller kan det være at din tidligere venn har fått for mye av en usunn stolthet?
Jeg vet ikke, men vil vi ha med Gud å gjøre, og er vi åpne for å lære noe nytt, så er vi vanligvis takknemlig for spørsmål til etterprøving og korrigering.
OPM171
