Ikke forklaring, men forankring
«Det er så deilig å kjenne livet, så enormt herlig å kjenne at jeg hører til i livet og universet, at jeg er en del av den store helheten. Jeg har kjent det, og jeg vil ha det tilbake.»
Ut fra disse setningene aner jeg noe om gode opplevelser som var blitt borte under en knugende depresjon. Så kom lengselen etter å få tilbake det som var.
Av og til blir det stengt og mørkt. Det kan hende alle og enhver. For eksempel for en kvinne som nå er bestemor, og som fortalte meg sin historie.
Hun kom hjem fra klinikken med sitt tredje barn. Tre dager etter ringte faren hennes og fortalte at nå var mor død. Det var svært tøft for henne som nettopp hadde gått gjennom en fødsel, og hun gikk inn i en dyp depresjon.
Et par måneder etter kom hun på besøk til faren sin. Like ved huset var det et område der moren hadde lagt ned mange blomsterløk. Det var ingen som hadde visst om dette stedet som mor hadde lagt sin kjærlighet ned i.
– På meg, forteller denne bestemoren, – var det som om Gud med dette hadde gitt meg en hilsen fra den andre siden – om det evige livet. Det som er lagt i jorda, skal stå opp igjen til et mye mer storslått liv enn vi har opplevd her.
Slik kan naturen selv gi oss både trøst og håp i sjelens vintermørke dager.
Jeg hørte fortalt om en prest i Oslo som het Ragnar Forbech. Han slet med depresjon flere ganger. En gang var det ekstra tungt. Han var permittert fra arbeidet og maktet ingen ting, men lå bare til sengs.
En venn kom til ham og satt hos ham. Det var taust mellom dem, men da vennen gikk, sa han bare to setninger til den fortvilte presten. «Gud er.» Og: «Gud er her hos deg.»
Etterpå fortalte Ragnar Forbech at det var dette som hadde hjulpet ham aller mest gjennom de tunge dagene.
Slik kan også vi hjelpe når det blir ekstra tungt. Ikke med de mange forklarende ordene. Men med forankring i et forhold.
Mange trekker seg tilbake fra venner som har det vondt. De vet ikke hva de skal si, blir usikre overfor en forpint situasjon. Så bryter de forbindelsen og frykter for at hva de enn gjør, er det forgjeves.
De som har det vondt, trenger ikke ekstra foranstaltninger. De trenger ingen foregripelse av Guds forklaring en dag. Minst av alt trenger de en formelaktig forenkling av det meningsløse, eller en forhastet forgylling av det fortvilte.
De trenger stille forbønn. De lengter etter forbindelse og forankring.
Vi kan lett forhaste oss og forkludre ting. Forpinte folk har ikke behov for forklaringer. De trenger forankring. Hos Gud.
OPM152
