Ett lite bidrag
En ung krigsflyger på alliert side, som het Bohn Fawkes, førte et B-17 bombefly.
På et nattlig tokt ble flyet hans truffet av nazistenes luftvernkanoner. En bensintank ble truffet. Men flyet eksploderte ikke, og Fawkes klarte faktisk å få flyet sitt trygt ned på bakken.
Morgenen etter toktet spurte piloten skvadronlederen om han kunne få se granaten fra natten før. Han ville beholde den som en suvenir fra dette toktet da han hadde vært så ekstremt heldig.
Lederen fortalte at de hadde ikke bare funnet én, men elleve granater i bensintanken, og ingen av dem hadde eksplodert!
Teknikerne åpnet granatene og fant at de merkelig nok var tomme for eksplosivt materiale. De var rene og uskadd og tomme – med ett unntak. Og denne ene granaten innehold et stykke papir som var omhyggelig brettet sammen. De fant at på papiret var det skriblet ned et budskap på tsjekkisk. Da de fikk det oversatt, hørte de at det sto: «Dette er alt vi kan gjøre for dere nå.»
En modig slavearbeider ved et samlebånd, sikkert en krigsfange, hadde latt være å fylle granater med eksplosivt materiale og rablet ned budskapet. Han kunne ikke gjøre slutt på krigen, men han kunne kanskje berge ett fly. Han kunne ikke gjøre alt, men han kunne gjøre noe. Dermed gjorde han det.
Historien er fortalt av Elmer Bendiner og brakt videre av Max Lucado.
Da jeg leste denne historien, prøvde jeg å leve meg inn i denne krigsfangens situasjon. Hver dag ble han tvunget ut i sitt arbeid, et farlig og meningsløst straffarbeid. Han var null verdt, og livet hans hang i en tynn tråd. Han ønsket at en meningsløs krig måtte ta slutt, og drømmen var nok å kunne komme velberget hjem til sine kjære. Kanskje han tenkte: Hva kan lille jeg bidra med? Så kom han på å sabotere granatfabrikasjonen for å forkorte krigen. Det var naturligvis livsfarlig, men han ville bidra med det eneste han kunne bidra med der og da.
Du og jeg vandrer ut i vår dag. Vi er frie, vi er ressurssterke. Vi har mange muligheter til å bidra med et eller annet, uansett hvor vi er plassert. Småting eller store ting.
«Gud er en god Far,» sier John Ruskin. «Han setter hver enkelt av oss på steder han vil vi skal tjene. Og den oppgaven er visselig ’min Fars gjerninger’.»
Slike tanker får meg til å be denne bønnen av Kristin Solli Schøien:
Gud, lær meg å stå
der hvor du vil.
Og lær meg så
hva jeg skal gjøre der.
Vær du meg nær.
OPM147
