Glemsomhet
Hun giftet seg i 1934 med den svenske frelsesarmekapteinen Sture Larsson. Hele sitt liv ofret hun i tjeneste for Frelsesarmeen, der hun virket både som kommandør, dikter, forkynner og forfatter.
Flora Larsson gjorde tjeneste i ni land, og regnet seg som både britisk, svensk og argentinsk. Men mange norske har trodd hun var norsk, for hun gjorde tjeneste også her, og bøkene hennes er solgt i over hundre tusen eksemplarer bare i Norge. En av de mest kjente heter: «Et øyeblikk, Herre». En annen kjent bok av henne heter «Mine beste menn er kvinner».
Flora Larsson var i stand til å forkynne på seks språk. Hun var altså en sjelden begavelse. Men få diktere er så enkle og jordnære, så himmelske og åndelige som Flora Larsson. De fleste av dem er skrevet som bønner.
Hør for eksempel diktet hennes: Glemsomhet
Iblant glemmer jeg, Herre.
Det både irriterer og går meg på nervene.
Noen ganger kan jeg le av meg selv,
som når jeg går opp trappa etter et håndkle
og kommer ned igjen med en bok.
Andre ganger kjenner jeg meg skremt, Mester.
Jeg finner meg selv foran et åpent skap,
men har fullstendig glemt hva jeg kom for å hente.
Den er alt annet enn behagelig, Mester,
denne siden av alderdommen.
En del av årsaken er selvfølgelig mangel på konsentrasjon,
jeg tenker på andre ting.
Takk for at du minner meg om den kjensgjerningen,
som bringer meg trøst
så vel som nødvendig tilrettevisning.
Det er en ting som trøster meg.
Jeg klynger meg til løftet ditt, Herre,
at du aldri vil glemme meg.
Skulle hukommelsen min bli verre,
inntil den, lik en knust krukke,
ikke kan holde på noe i det hele tatt,
er jeg likevel sikker i hendene dine.
Din kjærlige omsorg favner meg.
Så vil jeg prøve å leve videre med glemsomheten
min uten å ta meg for nær av den.
I tro forventer jeg dine sterke Fader-armer rundt meg
og finner ly og lunhet der.
Er det ikke vakkert?
Det får meg til å tenke på et ord av den danske filosofen Søren Kierkegaard, som kommenterer bibelordet: «Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger!»
Om det bibelordet sier Kierkegaard: «Nei, glem ingen – o, men hvem har en slik hukommelse! Så la meg da i det minste ikke glemme din velgjerning at du bærer over med min glemsomhet.»
OPM144
