Hvis en går med meg
En mann som heter William Hinson, hadde lært seg noe om hvordan en skulle takle kjæledyr som kom og gikk i familien. De hadde små barn, og en kjær firbent venn døde. Hinson, som var lege, sa at han i det tilfellet praktiserte hva han kalte «erstatningsterapi». Når ett kjæledyr døde, ble det erstattet fortest mulig av et nytt.
En gang var den kjære katten til yngste datter Kate død. Far og datter gikk sammen for å finne en annen kjæledegge. Valget falt på et liten og lett hundevalp.
Da de kom hjem, gikk pappaen med på å bygge et hundehus som den nye valpen kunne bo i.
«Den eneste typen hund jeg kjente særlig mye til, var en virkelig stor fuglehund,» husker han, «så da jeg bygde hundehuset, laget jeg et virkelig stort hus.» Faktisk var huset for stort for den lille hunden.
Størrelsen på huset skremte den lille valpen. Samme hva de gjorde, ville ikke den lille hunden nærme seg hundehuset. De plasserte maten til hunden der, men hunden ville heller gå sulten enn gå inn.
De plasserte vannkaret der, men hunden ville ikke drikke.
«Til slutt,» forteller dr. Hinson, «dyttet jeg valpen inn i hundehuset og stenge med hendene for døren. Men i samme øyeblikk som jeg flyttet meg, løp den ut, utrolig skremt.»
Ingenting nyttet. Den lille hunden ville ikke gå inn i hundehuset sitt, samme hva de gjorde for å lokke den.
Nå krøp dr. Hinson selv inn i hundehuset, satte seg ned inne i det, mens datteren Kate sto utenfor og gråt over pappaens utålmodighet og at valpen hennes nektet å samarbeide.
Etter en stund kom Kate selv ned på hender og føtter og kravlet inn i hundehuset. Da hun kravlet inn, skjedde det noe vakkert. Den lille valpen gikk ved siden av henne og strekte seg ut på hundehusgulvet. Og ikke lenge etter var den lille valpen klar for å ta seg en lur i sitt nye hjem.
Alle skyggene betydde ikke noe lenger, all frykt for mørket var fjernet, fordi hun som valpen elsket og stolte på, hadde gått foran den inn i den mørke og skremmende plassen – hundehuset. Det klarte ikke lenger å skremme valpen.
Skal vi våge oss på en liten lærdom? Frykten vi har, blir lettere når en vi har kjær og stoler på, er villig til å gå sammen med oss inn i det utrygge.
Vi kan overlate vår vilje til Gud og vite at han elsker oss. Der han leder oss, vil han være sammen med oss. Vi trenger ikke gå inn i det mørke huset alene. Vi kan stole på Gud.
Nå kan jeg kritiseres for å hoppe rett fra en valp i et hundehus til den ærverdige biskop Brorsons salme fra 1742, men jeg våger spranget likevel:
«Hvor Gud meg fører, går jeg glad,
han, ikke jeg, skal råde;
jeg alle tider kaller hva
min Gud meg sender, nåde.
Han fører meg dog like hjem,
så går jeg alltid trøstig frem
og på hans hjerte liter.»
OPM142
