Kolibrier og gribber

 De kan sveve med en stille summing i luften, med uhyre raske vingeslag – opptil åtti slag i sekundet – uten å bevege kroppen. Kolibriene er til å beundre og bli glad i. 

Det fins en annen type fugl jeg heller aldri har sett, annet enn på film og bilder: 

Gribbene. De er store og fargeløse. Grådige åtselfugler. Med sine nakne hoder er de slett ikke vakre. Med et sjeldent godt syn og til dels god luktesans har de en ufattelig evne til å følge med på hva som skjer i dyre- og fugleriket. 

I visse lite fruktbare landområder i verden lever disse to slags fuglene side om side. 

Gribbene finner råtnende kjøtt i ørkener og fjellområder, for det er det de ser etter. De trives med den kosten. 

Men kolibriene, som er mye mindre, overser det stinkende kjøttet av døde dyr. I stedet ser de etter de fargerike blomstene på ørkenplantene. Der finner de nektar og honning. 

Gribbene lever av det som har vært. De lever på fortiden. De fyller seg med det som er dødt og forbi. 

Men kolibriene nærer seg av det som er og skal bli. De søker ren næring. De fyller seg med plantesukker og mineraler, friskhet og liv. 

Hver av fuglene finner det de ser etter. Det gjør vi faktisk alle. 

I grunnen er det et slikt bilde Bibelen sier noe om. Særlig Paulus, tror jeg, ville vært villig til å anvende bildet om kolibrien og gribben. Den ene fuglen ser etter det som med et gammelt ord kalles dårskap og tomhet, den andre søker visdom og fornyelse ved det friske og levende. 

Gribbene søker å fylle seg med råtnende kjøtt og drukkenskap og utsvevelser, kolibrien går inn for sindighet, friskhet og Ånden fra Gud. I denne verdens ørken finner du åtseldyr og åtselfugler som er sinte og utakknemlige, men du finner også små fugler som synger vakker takkesang. 

Ironien er faktisk at du finner det du leter etter. 

I det femte kapitlet i Efeserbrevet legger Paulus ut om dette. Tre ting oppmuntrer han oss til: Å være vise, sindige og takknemlige. Hvordan kan en bli det om en ikke tar til seg frisk og nærende åndelig mat? 

Det er sagt at de fleste av oss går gjennom livet uten å vite hva vi ønsker oss, men vi er sikre på at vi ikke har det. Hva står vi igjen med til slutt? 

Det tragiske med livet er ikke at det slutter for fort, men at vi venter så lenge med å begynne på det. Vi bruker første halvdelen av livet til å lære oss vaner som forkorter den andre halvdelen av livet. 

Jeg lar meg inspirere av kolibriene i dag. En trenger ikke ta så stor plass her i verden, men livet blir rikt når vi søker frisk, livgivende næring der de gode fargene sier at her er det noe godt å leve på. 

OPM141