Ha tilbake far
Han var mye i ubalanse på grunn av sinne og depresjon.
En dag fikk han tak i en pistol og rett og slett drepte faren sin.
Da politiet spurte gutten om hvorfor han hadde gjort det, sa han at det var fordi han ikke kunne tåle far. For han hadde krevd altfor mye av gutten sin. Faren var alltid etter ham. Han hatet faren.
Senere ble gutten plassert i en sikringsanstalt. En vakt vandret nedover korridoren en sen kveld. Da fikk han høre lyder fra rommet til gutten, og han stanset for å lytte. Ordene han hørte ble snufset der i mørket, var: «Jeg vil ha tilbake far, jeg vil ha tilbake far.»
Buechner synes at den triste historien om gutten er en slags lignelse om så mange mennesker i dag. Vi har tatt livet av vår himmelske Far, og nå føler vi tomheten det har ført med seg. Nå søker vi en ny slags identitet som sønner og døtre.
Men hvor skal vi finne den? Hvem kan erstatte Far med stor F?
Hvorfor ikke da søke tilbake til himmelens og jordens skaper, som i sin majestet likevel ikke er for stor til å vise farsomsorg for hvert eneste menneskebarn i verden? Det går an å få tilbake Far.
Se for deg en regjerende konge som overveier sine viktige saker, og det gjelder hele nasjonen. Han har det travelt, omgitt av rådgivere.
Plutselig får han høre en trist gråt fra det lille barnet sitt, som har falt ned, eller som er blitt skremt av en veps.
Kongen reiser seg og løper til barnet, trøster det og gir det lindring.
Virker dette usannsynlig? spør Charles Spurgeon. Er det ikke helt naturlig? Får vi ikke desto mer respekt for denne monarken?
Hvorfor tror vi da det er under verdigheten til kongenes konge, vår himmelske Far, å bry seg om småtingene som angår barna hans? Det er naturligvis en ytterst nedlatende handling av den evige Far å bøye seg så dypt ned som til et lite barn. Men er det samtidig ikke helt naturlig at en ekte Far stiller opp for barnet sitt?
En tysk forfatter forteller: «Det hendte meg en gang noe merkelig. Jeg besøkte en gammel ungdomsvenn av min far. De hadde ikke møtt hverandre på mange år. Jeg banket på døren og trådte inn. Et øyeblikk så han spørrende på meg, men så løp han mot meg, slo armene rundt meg og ropte: ’Min kjære, gamle venn!’ og nevnte gang på gang min fars navn.
Det er på samme måte med oss når vi lengter etter Guds kjærlighet. I den enbårne Sønnen kjenner vi Faderen igjen,» skriver A. Geyer-Rittelmeyer.
Tankene vender tilbake til barn og unge som har opplevd en dårlig far. Kunne de bare få oppleve en god himmelsk far!
Martin Luther sa: «Før jeg fikk barn selv, pleide jeg å tenke at Gud ikke vil glemme meg. Men da jeg selv ble far, lærte jeg noe mer – Gud kan ikke glemme meg.»
OPM138
