Tannløs skjønnhet

Et firma et sted i utlandet som drev med kosmetikk, kunngjorde en konkurranse der folk ble bedt om å sende bilder og brev om de vakreste kvinnene de kjente. Tusener av brev og bilder strømmet inn. 

Men ett spesielt brev fra en ung gutt vakte stor oppmerksomhet, og det ble vist til direktøren for selskapet. Gutten hadde fortalt at han kom fra et oppløst hjem. Han bodde hos faren, i et gammelt og nedslitt nabolag. 

Han skrev om den vakreste kvinnen og brukte disse ordene: «En vakker kvinne bor ikke så langt herfra. Jeg besøker henne hver dag. Hun får meg til å føle at jeg er det viktigste barnet i verden. Vi spiller sjakk, og hun hører på meg når jeg forteller om problemene mine. Hun forstår meg, og når jeg drar min vei, roper hun ut døren etter meg at hun der stolt av meg.» 

Han la ved et bilde av henne og skrev: «Dette bildet viser dere at hun er den vakreste kvinnen i verden.» 

Sjefen for firmaet som produserte kosmetikk, ble grepet av denne historien og ba om å få se bildet. Sekretæren rakte ham et bilde av en smilende kvinne uten tenner, godt opp i årene, som satt i rullestol. Hennes tynne, grå hår var knyttet sammen i en bunt, men de markante rynkene i ansiktet bleknet når du så gnisten i øynene hennes. 

Sjefen smilte og sa: «Vi kan ikke bruke dette bidraget til konkurransen. Det ville bare ha vist at produktene våre ikke er nødvendige for at en skal være vakker.» 

Det gir litt å tenke på. Vakre mennesker, er de nødvendigvis vinnere av skjønnhetskonkurranser? Må de være fiffet opp med dertil egnede produkter? 

På Bibelens tid ville den babylonske kongen Nebukadnesar finne noen fremragende gutter som han kunne lære opp til lederoppgaver i riket sitt. De skulle være «unge gutter som var uten lyte, med vakkert utseende». Men det syntes viktigere for kongen at de «la for dagen forstand på allslags visdom og hadde evner til å vinne kunnskap og få innsikt i vitenskap, slike som var skikket til å tjene i kongens slott». 

De vakre ansiktene er ikke vakre så veldig lenge. Ung hud blir slitt og rynket, ja, det er som bibelforfatteren Jakob skriver, at «solen stiger med sin brennende hete, gresset visner, blomsten faller av, og dens skjønnhet blir til intet». 

Den kloke Salomo, som visste å omgi seg med vakre kvinner, skrev at det er gudsfrykten som gir den egentlige skjønnhet. Han sa: «Ynde svikter og skjønnhet forgår, men en kvinne som frykter Herren, hun skal roses.» 

Apostelen Peter fulgte opp med å si om skjønne kvinner at «deres smykke skal være det indre, skjulte menneske med sitt milde og rolige sinn, som er uforgjengelig og dyrebart for Gud.» 

En tannløs mor i rullestol var vakker for gutten sin. Vi bør også ha øye for en slik skjønnhet. 

OPM136