Den gode gjeteren
Gresset på fjellhyllene kan smake ekstra godt, og sauene liker det. De hopper kanskje to–tre meter ned for å få tak i det, og så klarer de ikke å komme opp igjen. Gjeteren kan høre at de breker og er stresset.
Men her er noe merkelig. Gjeteren kan komme til bevisst å la dem oppholde seg der på fjellhyllen til de har spist alt som er å spise, og til de blir så utmattet av tørst at de ikke klarer å stå. Først da legger gjeteren et tau rundt sauene og trekker dem opp fra dødsfellen på fjellhyllen.
Hvorfor prøver ikke gjeteren å berge sauene med en gang de har havnet på det farlige stedet? Sauene er så dumme og så fokusert på å spise at de ville lett hoppet bort fra gjeteren, styrte ut over kanten og ødelegge seg selv.
Rich Ezell, som forteller dette fra sauenes og gjeternes liv, skriver at det er slik med oss også. Av og til må vi oppleve svakhet, ja, litt av døden før vi kan bli berget. Herren vil frelse oss i det øyeblikket vi har gitt opp å prøve å berge oss selv.
Det beste er at vi roper på hjelp, innser at vi er hjelpeløse, og lar oss redde av hyrden, skriver han.
Men at sauen er dum, er ikke alle enig i. Jeg har lest om en dame som heter Barbara Brown Taylor, som kom i samtale med en mann som var kjent med sauer i Midtvesten i USA. Denne mannen var slett ikke enig i at sauer er dumme.
«Det er kvegbøndene som sprer dette negative ryktet om sauene, for sauer oppfører seg ikke som kveg. Kyr drives frem bakfra, ved hjelp av cowboyer med roping og pisk. Men det nytter ikke med sauer. De foretrekker å bli ledet. Du dytter kyr, men du leder sauer. De vil ikke gå noe sted hvis ikke noen går først. Den gode gjeteren går foran dem for å vise dem at alt er trygt og i orden,» påsto denne bonden.
«Og saueflokken kjenner gjeteren,» fortsatte han. «Det har alltid gjort inntrykk på meg – helt siden jeg var ung – at gjeteren kunne vandre tvers gjennom en saueflokk som hvilte, uten å forstyrre en eneste en av dem. Men en fremmed kunne ikke engang sette sin fot inn i flokken uten å skape fullstendig kaos. For gjeter og sauer utvikler sitt eget språk og bygger opp sin gjensidige tillit,» sa bonden.
Dette er en bekreftelse på det Jesus snakket om, at den gode hyrden går foran sauene, «og fårene følger ham, fordi de kjenner hans røst. Men en fremmed vil de ikke følge. De vil flykte fra ham, for de kjenner ikke de fremmedes røst.»
De sanne disiplene av Jesus kjenner igjen Jesu røst mellom alle verdens røster. Dette stemmer med en observasjon fra Midtøsten, der en turist kom til et sted der flere saueflokker hadde blandet seg mens de drakk vann fra en liten bekk.
En hyrde ropte på arabisk: «Manah, manah,» som betyr «følg meg». Straks skilte flokken hans seg ut fra de øvrige og fulgte ham. Tilsvarende kunne en annen samle sin flokk med det samme ropet. Men da turisten prøvde å rope «Manah», var det ingen sauer som ville følge ham.
Jesus kalte seg den gode hyrden. Han sa: «Mine får hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg. Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd.»
Herren roper på oss alle med sin gode røst, for at vi skal følge ham til det gode.
OPM132
