Åpen for forandringer
John Ortberg forteller historien om en kvinne som sier til ektemannen sin gjennom femti år, mens de ligger i sengen en kveld:
«Da vi var unge, pleide du å holde meg i hånden hver kveld.»
Langsomt, men muligens litt irritert, leter hånden hans inntil den finner hennes.
«Og da vi var unge,» fortsetter hun, «pleide du å smyge deg inntil meg i sengen.»
Langsomt knirker og snur kroppen hans seg til den legger seg inntil henne.
«Og da vi var unge, pleide du å bite meg forsiktig i øret.»
Brått blir lakenet kastet til side, og mannen vakler ut av sengen.
«Hvor skal du hen?» spør hun, lettere såret.
«Hente tennene mine,» mumler han ...
Siden vi nå har fleipet med en gammel mann, må vi for likestillingens skyld fortelle om en 65 år gammel kvinne, som opplevde en radikal forandring i livet sitt. Ved hjelp av en spesialist på fruktbarhet hadde hun blitt mor og fått en baby.
Alle slektningene kom på besøk for å se det nye familiemedlemmet. Da de spurte om å få se barnet, svarte moren: «Ikke ennå.»
Litt senere spurte de enda en gang om å få se den nyfødte. Samme svaret kom: «Ikke ennå.»
Til slutt spurte de: «Når kan vi få se babyen?»
Moren svarte: «Når babyen skriker.»
De spurte: «Hvorfor må vi vente til babyen skriker?»
Den 65 år gamle moren svarte: «Fordi jeg har glemt hvor jeg har lagt den.»
Nei, det er ikke alle som er like modne for forandringer. Vi merker det også i forsamlinger og menigheter, der noen kjemper for at alt skal være som før. De tenker ikke over at de selv er blitt eldre, at verden forandrer seg, og at det ikke er ukristelig å tenke nytt om en del praktiske forhold.
Jeg leste om kvinnen som hadde vært trofast med i menigheten gjennom 25 år. Etter en noe spesiell gudstjeneste sa hun til presten, som hilste på alle ved utgangsdøren:
«Pastor, hvis Gud hadde vært i live i dag, ville han ha blitt sjokkert over alle forandringene i denne kirken.»
Hun var altså ikke sikker på om Gud var levende, og at han i tilfelle tålte forandringer.
Jeg er for min del tilhenger av at vi holder fast på evangeliet og er tro mot Guds ord. Men vi kan være fleksible når vi nærmer oss menneskene med et tidløst budskap.
Gud kan av og til rugge på båten og ryste oss med sine inngrep, så vi ikke sovner i våre ytre tradisjoner.
Jeg har lest om kirken som ble rammet av lynet, ja, det traff slik at stein og murpuss falt ned mot alteret.
Presten kommenterte overfor menigheten hvor heldige de tross alt hadde vært, «for,» sa han, «vi er forsikret mot slike lynnedslag fra himmelen.»
OPM131
