Guds fred i hagen
Hamstere har større albuerom enn du har. Barna dine har høyere daglønn enn du. Du føler deg dømt til siste utpost i Sibir, der håpet forlot deg sammen med siste tog.
I tilfelle kan du høre noe sterkt fra et vitne som slet og strevde i hele atten år i en kinesisk fangeleir.
Kommunistregimet belønnet hans tro på Kristus med en kloakkoppgave. Leiren oppbevarte sine menneskelige avfallsprodukter i dammer inntil de modnet til gjødsel. Dammene kokte av stank og sykdom. Både vakter og fanger unngikk disse kloakkummene og dem som arbeidet der, inklusive denne disippelen av Jesus.
Etter at fangen hadde tilbrakt mange uker ved søledammen, satte stanken sitt preg på kroppen hans. Han kunne ikke vaske det vekk.
Se for deg hans skjebne, langt hjemmefra. Dertil var han i fengsel, avskjermet fra andre mennesker.
Men faktisk fant denne gudfryktige mannen noe å glede seg over der i fengselet. «Jeg var takknemlig for at jeg ble sendt til kloakkdammen,» sa han. «Her var det eneste stedet jeg ikke var under streng overvåkning til enhver tid. Der kunne jeg be og synge fritt for Herren. Da jeg var der, ble dammen min private hage.»
Og så siterte han den gamle kristne sangen om hagen, the garden, som på engelsk lyder slik:
I come to the garden alone
While the dew is still on the roses
And the voice so clear whispers in my ear
The Son of God discloses.
And He walks with me
And He talks with me
And He tells me I am His own
And the joy we share as we tarry there
None other has ever known.
«Jeg forsto aldri betydningen av denne sangen før jeg hadde vært i fangeleiren,» sa han til Michael Card, som har fortalt historien om den kinesiske fangen. Han fikk være i hagen alene sammen med Jesus. Jesus ble stor for ham i trengslene. Han fikk en glede som ingen andre kunne skjønne seg på.
Dette minner meg om en historie forkynneren Harry Emerson Fosdick fortalte. Han møtte en tenåringsjente som ble rammet av poliomyelitt. Da han besøkte henne, fortalte hun om en samtale hun hadde hatt med en venninne.
Venninnen hadde sagt: «Trengselen setter farge på livet.»
Hun som var rammet av polio, var enig i det, men hun sa: «Vi er fri til å velge hvilken farge.»
Ung som hun var, hadde hun grepet en av livets hemmeligheter: Hva som hender med deg, betyr mindre enn hva som hender i deg.
For Guds kjærlighet skjermer oss ikke fra vanskelige forhold, men gir kraft til å komme igjennom dem.
OPM130
