Tiåringen ble reddet

Men da nazistene okkuperte Polen, kom SS-soldater til landsbyen og samlet sammen alle jødene der for å henrette dem. 

Men først ble jødene tvunget til å grave sine egne graver – en lang, grunn grøft. Så ble de stilt opp langs grøften og meid ned med maskingevær. Slagene fra prosjektilene kastet kroppene ned i graven, og nazistene slengte jord oppå. 

Men ingen av prosjektilene hadde truffet den lille gutten. Han var tilsølt av blod fra foreldrene sine. Da de hadde falt ned i graven, hadde han falt sammen med dem, og så lot han som om han var død. Jordlaget som var skyflet over ham, var så tynt at det ikke hindret ham i å få luft, så han kunne fremdeles puste. 

Nazisoldatene dro sin vei, og da mørket kom flere timer senere, kravlet den ti år gamle gutten ut av graven. Med blod og jord på kroppen fant gutten veien til det nærmeste huset og ba om hjelp. 

Kvinnen som åpnet, kjente ham igjen som en av de jødiske guttene som var samlet sammen av SS-soldatene for å dø. 

Hun skrek til ham at han skulle gå sin vei og slo igjen døren rett i ansiktet på ham. Han ble avvist også i det neste huset, ja, også i det tredje. I alle tilfeller var frykten for nazistene så sterk at de bare undertrykte den følelsen av medlidenhet som de eventuelt hadde. 

Skitten, blodig og skjelvende fortsatte den lille gutten videre. Så kom plutselig en tanke opp i ham. Dermed sa han noe som var svært fremmed for en jødisk gutt å si. Da han nærmet seg et nytt hjem, og døren ble åpnet, ropte han ut: 

«Kjenner dere meg ikke igjen? Jeg er den Jesus dere sier at dere er glad i!» 

Etter en pause som tiåringen opplevde som skremmende lang, kom kvinnen i døren mot ham, tok ham i armene og kysset ham. 

Fra den dagen av tok familien gutten til seg og viste omsorg for ham – som om han var et av deres egne barn. 

Denne historien har jeg fra en som heter David Yarbrough. Men den er ikke enestående. For noen år siden kom en bok på Lunde Forlag som het: «En million glemte helter» av den svenske jøden Bertil Neumann. Han forteller om de mange som med fare for sitt eget liv tok seg av jøder under andre verdenskrig og gjemte dem for nazistene. 

Noen skjulte dem i kjellere, kledde dem om og forvandlet utseendet på dem. Andre jøder ble hjulpet fra Norge og Danmark til Sverige, som da var nøytralt og viste omsorg for flyktninger. Noen visste hva som foregikk, men lot være å angi. I stedet kom de med gaver i form av mat og klær til dem som gjemte jøder. Menn i ledende posisjoner nektet så lenge de kunne å være med på å svikte jøder og få dem transportert til gasskamrene. 

Vi må ikke glemme disse heltene, som viste medmenneskelighet og nestekjærlighet. «Også vi når det blir krevet ...» heter det i nasjonalsangen vår ...

OPM124