Brønnen i hagen
Husdyr døde. Det ble satt i verk tiltak for å bringe inn vann, men det var likevel vannmangel overalt.
Katolikkene holdt spesielle messer. De evangeliske kristne arrangerte bønnemøter. Det kom ikke regn, og tørken lå tungt på folket.
Da hendte det noe spesielt, forteller Dr. Peter Wagner i boken Tegn og under i dag. I en liten pinsevennforsamling hadde troende fra Principe de Paz-menighetene samlet seg til et vanlig møte. Men Guds Ånd grep inn på en mektig måte. Det kom et budskap i tunger, og like etter var det en som tolket det. Det lød slik: «Grav en brønn i hagen til pastoren. Der vil dere finne vann.»
Da både diakoner, eldste og pastoren selv begynte å grave, var det mange i andre menigheter som kom med innvendinger. De syntes disse menneskene var fanatikere og overspente, spesielt fordi pastorens hage lå på en høyde. Man pleier jo aldri grave en brønn på et høyt sted, fordi vannet renner nedover.
Men pastoren, diakonene og de eldste fortsatte å grave. Plutselig ble en av diakonene grepet av sterk tvil.
«Hvorfor skal vi grave i pastorens hage? Hvorfor kan vi ikke like gjerne grave i min?» En annen av lederne tenkte at det profetiske ordet kanskje ikke var til å stole på. En av diakonene ga opp. En av de eldste dro sin vei. Men det var likevel en gruppe igjen som ville fortsette å grave.
På grunn av tørken var jorden hard, så det gikk tregt med gravingen.
Den fjerde dagen støtte de på en stor stein. Den var så stor at de trodde de hadde truffet på selve fjellet. Skuffelsene og frustrasjonene ble enda større da enda en av de eldste forlot gravegjengen.
Men de fortsatte å grave rundt kampesteinen. Etter to dager ble de i stand til å fjerne den.
Da de gjorde det, begynte vannet å sprute frem. Det viste seg at det var rikelig med vann, og de begynte å drikke og drikke.
Det ble som et tegn for hele byen. Underet med denne kilden skapte en vekst i menigheten som har vart i mange år senere. Antallet av mennesker som vendte seg til Kristus, var forbløffende, og hele byen ble preget av vekkelsen. Medlemstallet i menigheten vokste fra noen få dusin til over ni hundre i løpet av det året.
Historien fortelles av Peter Wagner, misjonsprofessor og ekspert i kirkevekst. Den forteller noe om hva som kan skje i ikke-vestlige land, der den kristne kirke går frem, mens den her i Vesten synes å gå mer tilbake.
Det er ingen nyhet at nettopp i frontlinjen for Guds menighet synes Gud å være mer raus med tegn og under, han viser seg i drømmer og visjoner. Folk som kanskje har liten leseferdighet og små kunnskaper opplever undere som de altfor kloke ikke får se.
Han som forteller dette, dr. Peter Wagner, borger for at historien er sann, og jeg lar meg oppmuntre av å fortelle den videre.
OPM119
