Jeg sparer ingenting lenger
Han kastet papiret og tittet på det eksklusive undertøyet. «Hun kjøpte det første gangen vi reiste til New York for åtte eller ni år siden. Hun brukte det aldri, hun ville spare det til en spesiell anledning. Ja vel. Jeg tror dette er en spesiell anledning».
Han gikk frem til sengen og la det sammen med de andre klærne hun skulle ha på seg – i kisten. Kona hans hadde akkurat avgått ved døden og skulle nå begraves.
Vennen min snudde seg mot meg og sa: «Spar ingenting til en spesiell anledning, hver dag er en spesiell anledning.»
Den ukjente som har skrevet ned disse tankene, tenker fortsatt på disse ordene. De har forandret livet hans. Han fortsetter:
Nå leser jeg mer og vasker mindre.
Jeg setter meg på balkongen og ser på landskapet, uten å tenke på ugresset.
Jeg bruker mer tid på familie og venner, og mindre tid på å jobbe.
Jeg har forstått at livet må være en enhet av erfaringer å nyte, og ikke som et overlevelseskurs.
Jeg sparer ingenting lenger. Jeg bruker krystallglassene mine hver dag.
Jeg tar på meg den nye jakken når jeg skal i butikken, hvis jeg har lyst.
Jeg sparer ikke på det nye etterbarberingsvannet for å bruke det bare ved spesielle fester, jeg bruker det hver gang jeg har lyst.
Uttrykket: «En vakker dag» og «En eller annen gang», holder på å forsvinne ut av ordforrådet mitt.
Om det er verdt å se, høre eller gjøre det, vil jeg se det, høre det eller gjøre det nå!
Jeg er ikke sikker på hva min venns kone hadde gjort om hun visste at hun ikke skulle være her i morgen, som vi alle tar for gitt.
Jeg tror hun hadde kontaktet familien og sine nærmeste venner. Hun hadde kanskje ringt noen gamle venner for å be om unnskyldning og gjort opp for noe gammelt bråk.
Jeg tror også hun hadde gått ut for å spise kinamat, for det var det beste hun visste.
Det er de ugjorte småtingene som uroer meg, om jeg visste at min tid var begrenset.
Det uroer meg at jeg sluttet å besøke gode venner, som jeg en dag skulle ta kontakt med.
Det plager meg at jeg ikke skriver de brevene som jeg har tenkt å skrive en dag.
Det tynger og gjør meg litt trist at jeg ikke har sagt ofte nok til mine foreldre, søsken eller barn hvor glad jeg er i dem.
Nå prøver jeg ikke å forsinke, holde tilbake eller spare på noe som kunne berike våre liv med latter og glede.
Og hver dag sier jeg til meg selv, at «i dag er en spesiell dag». Hver dag, time og minutt er spesielle.
Men se opp! Noen av disse dagene kommer aldri. Venter du på en anledning, dukker den kanskje aldri opp, og du kaster bort verdifull tid, skriver denne ukjente mannen i et innlegg jeg fikk tilsendt fra en venn.
Dette innlegget fikk meg til å tenke på noe den bibelske forfatteren Jakob har fremhevet. Han sa det slik: «Nå vel, dere som sier: i dag eller i morgen drar vi til den eller den byen. Vi skal bli der et år og drive handel og tjene penger! Dere som ikke kjenner morgendagen! For hva er vel deres liv? Dere er jo bare en røk som viser seg en liten stund og så er borte!»
Ja, livet går fort. Det gjelder å leve rikt i dag. «Jeg sparer ingenting lenger,» sa mannen som fulgte sin kone til graven.
OPM110
