Jeg hører klokkene
Hver eneste dag kom hun til sykehuset for å være sammen med sin fem år gamle sønn, som holdt på å dø av lungekreft. Jim Dobson forteller denne spesielle historien om en kvinne som prøvde å holde motet og troen oppe under den store prøvelsen.
Før moren kom en morgen, hørte sykepleieren stemmen til den lille gutten fra rommet hans: «Jeg hører klokkene. Jeg kan høre klokkene. De kimer.» Igjen og igjen hørtes de samme ordene fra rommet til gutten.
Da moren kom utpå formiddagen, spurte hun en av sykepleierne hvordan det sto til med gutten hennes. Sykepleieren sukket og svarte med en skuldertrekning: «Å, han har hatt hallusinasjoner hele tiden nå i morges. Det er nok bivirkninger av medisinene. Han snakker over seg. Han sier at han hører klokker.»
Den vakre morens ansikt strålte av forståelse. Hun viftet med fingeren mot sykesøsteren og sa: «Du har misforstått. Hør på meg. Gutten min har ikke hallusinasjoner. Han har heller ikke mistet sans og samling på grunn av medisinene. Jeg fortalte ham for flere uker siden at når smertene i brystet ble så store at det ville bli vanskelig å puste, så betydde det at han kom til å forlate oss. Det ville innebære at han skulle reise til himmelen, og når smertene ble riktig ille, ba jeg ham se opp i hjørnet av rommet sitt mot det nye hjemmet i himmelen og lytte etter klokkene, for da ville de kime for ham.»
Med det snudde hun seg, gikk med faste skritt ned korridoren til rommet der den syke lå. Hun svøpte sin lille gutt inn i sine store, myke armer og vugget ham helt til lyden av klokkene bare ble til et stille ekko, og han var reist ...
Det er noe vi ikke snakker så mye om: Hvordan skal min siste time bli? Skal jeg få «en ond og brå død», som de gamle skrev om, eller skal jeg sovne inn på en sykeseng? Om vi blir utrygge overfor tankene om avslutningen, går det an å vende seg til Gud også med den bekymringen og be: «Gjør du min avskjedstime god.»
Moren vi hørte om, hadde lært gutten sin å lytte etter klokkene. Og han fikk virkelig høre klokker som dro sinnet hans mot det evige håp.
Når jeg tenker langs disse linjene, kommer jeg på oppfordringen i Bibelen:
«Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, vedholdende i bønnen!»
– Vær glad i håpet, ikke bekymret eller nedstemt.
– Vær tålmodig i trengselen. Må du gjennom noe vanskelig, så har Gud lovt at det ikke skal vare lenge, så lær deg tålmodighet.
– Vær vedholdende i bønnen. Vær trofast med å vende sinn og tanker til Gud. Fra sin trone lytter han og har omsorg for deg.
Er du i trengsel nettopp i dag? Kjenner du deg trengt opp i et hjørne? Fra det hjørnet kan du løfte blikket og lytte etter klokkene som kimer for deg. Fortsett å be. Vær tålmodig når det snører seg til. Gled deg i det håpet om evig liv som Jesus Kristus har åpnet adgang til.
OPM109
