Fuglevisitten
Johan Halvorsen, som døde i 1957, var forkynner og drev besøkstjeneste i Oslo i over 55 år. Etter at han hadde hatt et møte en kveld, kom en dame bort til ham og sa: «Søsteren min har vært med på disse møtene, men nå er hun blitt syk, og jeg lovte å spørre om du vil besøke henne.» «Er det hun med den vakre sangstemmen?» spurte Halvorsen. Jo, det var henne, og bymisjonæren svarte: «Jeg skal gå så fort jeg får anledning.» Han fikk vite at hun var blitt syk på sinnet, som de sa den gangen, og fikk opplyst om hvilket sykehus hun var innlagt på.
Et par dager etter besøkte Johan Halvorsen denne kvinnen. Så snart de hadde hilst på hverandre, foldet hun hendene og ba inderlig til Gud for slekt og venner, at de måtte bli frelst, og så ba hun for Halvorsen og møtene han hadde.
Halvorsen forteller: «Jeg stusset over hvor klart hun uttrykte seg, hvordan hun kunne finne de riktige ordene. Til meg var det jo sagt at hun var sinnssyk. Men ikke noe av det hun hadde sagt, tydet på det.
’Jeg ville ønske at du kunne komme en annen tid på dagen,’ sa hun (klokken var da to). ’For hver formiddag klokken ti har jeg visitt, og jeg ville gjerne du skulle bli kjent med den.’
Neste gang jeg besøkte henne, var jeg der klokken halv ti. Det ble igjen bønn og sang.
Rett imot døren var det et lite vindu høyt oppe på veggen. Til venstre sto sengen hennes, og det var ikke flere møbler i rommet.
Så sier hun: ’Nå får du gå bort i hjørnet ved døren!’
Idet jeg snur meg, ser jeg på uret mitt, det viste fem minutter på ti. Det undret meg at hun visste tiden, enda hun ikke hadde noen klokke.
Ingen av oss sier noe.
Jeg kom uvilkårlig til å se opp til vinduet. Der sto en liten rute åpen. Inn gjennom den kommer en liten fugl. For meg så det ut som en gråspurv, og jeg tenkte: Er det visitten?
Fra vinduet skrånet fordypningen nedover. Der kom den hoppende helt ned til kanten.
Så legger den hodet på skakke og ser etter om hun ligger i sengen. Så ser den på meg.
Slik sitter den og betrakter omgivelsene. Så begynner den å kvitre.
Da legger jeg merke til at den syke lysner opp,» forteller Halvorsen. «Så sier hun: ’Du skjønner vel ikke dette, du. Men jeg skal oversette for deg.’
Jeg er nok mange ganger blitt forundret, men aldri noen gang som da.
’Den forteller om en stor vekkelse på Vestlandet,’ sier hun. (Jeg hadde nettopp lest om den i morgenavisen.)
Det som fuglen fortalte, og som hun oversatte for meg, var bare lyst og godt og til oppmuntring for henne. Når hun oversatte, kvitret den ikke. Men når hun sluttet, begynte den igjen. Det hørtes som om den var vant til å tale med tolk!
Før den fløy bort, kvitret den: ’Jeg kommer igjen i morgen til samme tid.’ Jeg så på uret. Den hadde vært inne i nøyaktig 15 minutter.
Jeg besøkte henne flere ganger, alltid på den tid av dagen da ’visitten’ kom. Når klokken var fem minutter på ti, ba hun meg gå bort i hjørnet. Hun tok aldri feil av tiden. Og hver gang spurven kom, fortalte den noe som var lyst og skjønt og til trøst og oppmuntring for henne.
Før den forlot sykerommet, formante den henne alltid: ’Hold fast ved din Frelser. Han kommer snart!’
Så var det en tirsdag formiddag,» forteller bymisjonær Halvorsen videre. «Denne gang hadde fuglen mye å fortelle, som hun oversatte for meg.
Den kvitret noe som jeg forsto gjorde henne spesielt lykkelig. Hun begynte å love og prise Gud. Og så oversatte hun: ’Tenk, torsdag til uken, klokken to, skal jeg få gå hjem til Gud!’
Jeg var der fredag og tirsdag, og selvfølgelig kom jeg dit torsdag. Hver dag til samme tid var ’visitten’ der. Og det steg opp lovprisning til Gud fra den cellen!
Torsdag kom jeg tidlig, og den lille spurven kom som vanlig klokken ti.
Den dagen hadde hun også kalt til seg slekt og venner for å si farvel til dem.
Da den lille fuglen forlot sykerommet, sier hun: ’Nå forteller den at den ikke kommer mer igjen.’
I tiden frem til klokken to var det sang og bønn og lovprisning.
Hun var bare 22 år, hennes arbeidsdag ble kort, men hun hadde nyttet tiden godt og vunnet mange for Gud. Jeg tenkte på møtene, når hun med sin sølvklare stemme sang om sin Frelser. Også nå sang hun:
’O, min brud, snart er du hjemme,
hver en tåre skal du glemme,
høre glad din brudgoms stemme,
arve all min herlighet!’
Presis klokken to gikk hun lykkelig hjem til Gud,» avsluttet bymisjonær Johan Halvorsen sin fortelling. Denne historien har stått i bladet «Bymisjonæren», og redaktør Trygve Bjerkrheim har senere fått bekreftet direkte fra Halvorsen at den er sann.
OPM104
