Gule roser og rykende veker
Noe ved barna fikk ekspeditøren til å ane at her var det noe spesielt. Han viste dem gule vårblomster. Gutten ristet på hodet og sa: «Har du noen finere?»
Mannen spurte: «Må de være gule?»
«Ja, for kameraten vår likte gult. Han hadde alltid gul genser.»
«Er blomstene til begravelsen hans?»
Gutten nikket, tårer kom i øynene.
Jenta kjempet også med tårene.
«Hun er søstera. Han var en grei gutt. En lastebil kjørte over ham.»
Han skalv om munnen.
Den andre gutten overtok: «Vi har samlet inn penger. Vi fikk inn 18 kroner. Koster gule roser veldig mye?»
Mannen smilte rørt. «Nå har jeg noen vakre gule roser her, og de har jeg et spesialtilbud på akkurat i dag: 18 kroner for 12.»
«Så bra. Disse vil han like.»
I en bok leste jeg denne rørende lille historien om en blomsterhandler som ikke tråkket på følelser, men kom med sitt kjærlighetens spesialtilbud.
Hendelsen fikk meg til å tenke på Jesus, han som er så mild mot de knuste og knekte, enten de er barn eller voksne.
«Se, min tjener … Det knekkede rør skal han ikke knuse, og den rykende veke skal han ikke slokke,» skriver profeten Jesaja om ham som skal komme.
Vi kan se for oss et bambusrør som er brukket, et stearinlys som nettopp er blåst ut. Det er liksom ikke håp for et knekt rør eller en veke som bare ryker.
Slik tenker ikke Jesus. Han er mild mot deg, du som kjenner deg knekt og utblåst, og han gir deg sin omsorg og sitt trøstende spesialtilbud akkurat i dag.
Jeg har lest om en amerikansk dikter som het Edgar Guest. Han hadde en nabo som het Jim Potter, og som drev et apotek. De hadde ikke noe annet forhold til hverandre enn at de smilte til hverandre og sa hei.
Men så kom tragedien: Edgar Guest mistet sitt førstefødte barn. Han følte seg ensom og nedslått.
Da han hadde et ærend hos apotekeren noen dager senere, tok Jim Potter sin nabo bak disken og sa: «Edgar, jeg kan ikke gi uttrykk for den medfølelsen jeg har med deg disse dagene. Alt jeg kan si er at jeg er forferdelig lei meg, og hvis du trenger meg til noe, kan du regne med meg.»
Mange år senere skrev Edgar Guest om denne hendelsen i en av bøkene sine.
«Bare en person på den andre siden av veien – et tilfeldig bekjentskap. Jim Potter har kanskje for lenge siden glemt dette øyeblikket da han rakte meg hånden i medfølelse. Men jeg skal aldri glemme det – aldri i hele mitt liv. For meg står det frem som konturene av et enestående og markant tre mot en høyrød solnedgang.»
Når vi er aller mest sårbare, trenger vi å møte omsorg for det knekkede rør og den rykende veken.
OPM100
