Bry seg om andre
På den tiden besto legens daglige rutine i først å gå til likkjelleren, der han undersøkte dem som var døde i løpet av natten. Derfra tok han runden for å undersøke mødrene som var i ferd med å føde. Ingen tenkte på å vaske hendene ... i hvert fall ikke før en lege som het Ignaz Semmelweis, begynte å vaske hendene grundig. Han var den første legen som kom til å se en forbindelse mellom manglende håndvask og den høye dødsraten ved barselfeber.
Dr. Semmelweis mistet bare én av femti pasienter. Likevel bare lo de andre fødselslegene av ham. Semmelweis påsto at «barselfeber skyldes råtnende materiale som blir overført til et sår ... jeg har vist hvordan det kan hindres. Jeg har bevist alt jeg har sagt. Men mens vi snakker og snakker og snakker, dør kvinner ... Jeg ber ikke om noe som ryster verden, bare at dere vasker hendene.»
Likevel var det nesten ingen som trodde på ham.
Det er et poeng her: Hvor mange styres av sunn fornuft? Hvor mange handler bare ut fra gammel vane? Våger vi å bryte vanens makt og gjøre det som er rett – til glede for andre mennesker? Gjør andres nød slik inntrykk på oss at vi identifiserer oss med dem?
I denne sammenheng har jeg tenkt på en annen stor skikkelse fra den medisinske historien. Louis Pasteur regnes som pioneren innen det fagområdet som kalles immunologi.
Han levde i en tid da tusener av mennesker døde hvert år av rabies, eller hundegalskap. Pasteur hadde arbeidet i årevis for å finne en vaksine. Etter en stund var han begynt å eksperimentere på seg selv.
Nettopp da ble en ni år gammel gutt, Joseph Meister, bitt av en rabiessmittet hund. Moren til gutten bønnfalt Pasteur om å gjøre et forsøk på å redde sønnen hennes.
Pasteur ga Joseph vaksine ti dager på rad med sin nye rabiesvaksine – og gutten overlevde.
Noen tiår senere døde Pasteur. Han kunne ha valgt mange forskjellige tekster å sette på gravsteinen sin. Men han ønsket at bare tre ord skulle graveres inn: Joseph Meister overlevde.
Kan det tenkes noe mer meningsfylt enn å ha brukt sitt liv på å redde andre? Leve seg så inn i deres skjebne at en setter noe inn på å berge dem?
Jeg har lest om en ung student som het Elisabeth. Hun hadde gått på universitetet og lært mye viktig. Blant annet hadde hun studert religion. Til presten sin sa hun: «Jeg er ikke interessert i en Gud som frelser meg. Jeg tiltrekkes mer av en Gud som identifiserer seg med meg.»
Den kloke presten sa: «La meg stille deg et spørsmål, Elisabeth. Sett at du bor i et hotellrom i åttende etasje, og det blir brann. Trappene blir stengt av flammer. La oss si at brannmennene med stor risiko for sitt eget liv lykkes med å få en stige opp til vinduet ditt. Vil du da ha brannmenn som identifiserer seg med deg, eller brannmenn som virkelig frelser deg?»
Elisabeth fikk noe å tenke på. Og jeg må på nytt tenke på Jesus, som kom for å frelse meg. Og så blir jeg oppmuntret av å tenke på alle gjennom historien som har satt noe inn på å identifisere seg med, redde og frelse sine medmennesker.
OPM084
