Fred ved å tilgi
Hele byen skrek etter hevn. Advokater jobbet for at guttene burde få dødsstraff. Det var en skikkelig lynsjestemning mot den bøllete ungdomsgjengen.
Men da kom det et brev fra Korea som fikk alle til å stoppe opp og tenke. Det var undertegnet av foreldrene og tjue andre slektninger til den avdøde studenten. I brevet sto det:
«Familien vår har kommet sammen, og vi har bestemt oss for å be om at de som har gjort denne kriminelle gjerningen, må bli behandlet på mildest mulig måte i henhold til lovene i landet deres...
For å bevise vår velvilje har vi bestemt oss for å spare penger til et fond som kan brukes til at disse guttene får best mulig religiøs veiledning, yrkesmessig utdannelse og sosial trening.
Vi uttrykker dette håpet i en ånd vi har mottatt fra evangeliet om vår frelser Jesus Kristus, som døde for våre synder,» sto det i brevet.
Det hele sendte varme sjokkbølger inn i byen. Og det gikk etter hvert opp for folk: For en kraft som ligger i det lille ordet tilgivelse! Så annerledes alt blir når noen slipper tanken på hevn, og i stedet oppfordrer til forsoning!
Det er Jesus som for alvor viste hevntanken på porten. Han ba oss elske våre fiender. Han sa at de er salige som stifter fred. Han lærte oss å be denne bønnen: «Forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere.» Når Gud forlater oss våre synder, bør også vi lære oss å gjøre opp med og tilgi våre medmennesker.
Det er ikke alltid lett. Samfunnet må sette sine grenser og dømme onde gjerninger.
Men den som har gjort noe galt, kan søke å gjøre det godt igjen. Og den som har lidt urett, kan høste fred og velsignelse ved å tilegne seg et tilgivende sinnelag.
I Bibelen leser vi om profeten Daniel, at han ba en så vakker bønn. Jeg siterer noen ledd i den: «Min Gud, vend ditt øre hit og hør! ... Ikke våre egne rettferdige gjerninger legger vi til grunn for våre ydmyke bønner som vi bærer fram for ditt åsyn, men din store barmhjertighet. Herre, hør! Herre, tilgi! Herre, gi akt og gjør det, dryg ikke – for din egen skyld, min Gud!» (Dan 9,18–19).
Og Gud talte slik til svar: «Med det samme du begynte å frambære dine ydmyke bønner, gikk det ut et ord, og nå er jeg kommet for å kunngjøre deg det. For du er høyt elsket» (v. 23).
Ja, du er høyt elsket. Kan denne kjærligheten gi deg en indre fred til å tilgi?
OPM066
