Nappetak i det indre liv

Han hadde lært dem å slåss på kommando. Hver lørdag ettermiddag der i landsbyen samlet folk seg for å se på hundekampen, og selv tok eskimoen opp veddemål. 

Én lørdag vant den sorte hunden, neste lørdag vant den igjen, og så kunne den hvite vinne. Det vekslet. 

Men det merkelige var at eskimoen alltid vant veddemålet! 

En venn spurte om hvordan han fikk det til. 

Eskimoen svarte: «Jeg sulter ene og gir mat til andre. Den får mat, vinner alltid, for han sterkere.» 

Denne historien har et poeng, for den sier noe om den indre kampen i en som vil være en kristen. 

Jeg har som et stadig nappetak i sjelen min. En hvit hund inni meg vil gjerne høre Jesus til og gjøre det han sier. 

Men en sort hund inni meg hvisker til meg at det er ikke så farlig. Vi har jo likevel nåden, Gud er kjapp til å tilgi om jeg gjør noe galt. 

Dette klammeriet mellom to krefter i meg gjør seg gjeldende for eksempel når jeg tydelig blir oppfordret til å gjøre eller si noe godt, men bare trekker meg. 

Eller jeg får lyst til å være lumpen, men samvittigheten sier at det burde jeg ikke være. Så blir det som en tvekamp inni meg: Velger jeg nå å gjøre som Jesus vil, eller som jeg selv har lyst til? 

Vinner den hvite eller den sorte hunden? Det er ingen opplagt match, for selv om jeg ønsker å være en kristen, har jeg en vilje i meg til å gjøre noe ikke-kristent av og til. 

Hvem vinner kampen? Naturligvis den som får mat! 

Vi er i dag innstilt på å spise god og sunn mat for kroppen. Vi tenker på kalorier og vitaminer og antioksidanter og avskyr giftstoffer. Vel og bra. 

Men er vi like nøye på hva vi fôrer sjelen med? Tankelivet blir naturligvis opptatt av hva vi gir tid og oppmerksomhet. 

Er jeg glad i hester, leser jeg blad og bøker om hester, deltar på ridestevner og driver kanskje med hestesport selv. Følgen blir at jeg tenker mye på hester, snakker om hester, ja, kanskje drømmer om hester om natten. Greit nok. 

Men vi vet det finnes direkte negativ påvirkning. Da får den sorte hunden i meg næring. Fyller jeg meg med voldelige dataspill og lavmåls videoer, gir jeg mat til det onde i mitt indre liv. Dårlige miljøer, satanistisk musikk, kretsing om pornografi og pengespill, er ikke god kost for sjelen. 

Men å søke god påvirkning gir føde til den hvite hunden i meg. 

Bibelen sier: «Alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er verd å elske, alt som folk taler vel om, alt som duger og er ros verd – gi akt på det!» 

’Å gi akt på’ betyr ’å legge vinn på’ og ’prioritere’. 

Har jeg ledig tid en kveld og har lyst til å slappe av, kan jeg velge å se noe nedbrytende, eller tvert imot noe som folk taler vel om, noe som er verdt å elske. 

På søndagen kan jeg prioritere å få med deg gudstjeneste eller et kristent møte. Da gir jeg også næring til det nye livet. 

Bibelen sier: «Ta ikke feil, Gud lar seg ikke spotte. Det et menneske sår, skal det også høste. Den som sår i sin syndige natur, skal høste undergang av den; den som sår i Ånden, skal høste evig liv ved Ånden.» 

Her brukes bildet om at vi sår noe i sjelen vår. Vi kan legge såkorn i den sorte hundens natur, da blir den sterk og vinner. 

Eller vi kan så i den nye, hvite naturen vår, og da vokser det frem gode frukter. 

Eskimoen har noe viktig å lære oss: Det gjelder å gi mye mat til den vi ønsker skal vinne. 

OPM032