Bjørnen i baren
Men det er mer merkelig her. En mann som bodde i det lille tettstedet i nasjonalparken, han het Daniel, så bjørnen som kom. Han ropte ut: «Bjørn!» Men folk overhørte ham. Han skrek: «Bjørn!» Men ingen brydde seg om det.
Ingen, bortsett fra bjørnen, da. Etter at den hadde vandret opp og ned mellom bordene i baren, uten å plage noen, skubbet den seg ut og av sted. Det eneste beviset på at den noen gang hadde vært i baren, var et overvåkningskamera, som tok opp hele besøket.
Historien, fortalt av Ken Klaus, er ganske forunderlig. Disse menneskene var virkelig i fare. De kunne ha blitt slått ned, klort opp eller revet i stykker. Men ikke noen av slike forferdelige ting hendte. Folkene i baren skjønte ikke engang at de hadde vært i fare.
Tenker vi over det, må vi innrømme at slikt som dette hender en million ganger hver dag. Vi har farer tett innpå oss. Men vi merker det ikke. Vi finner ikke på å være urolige. Og godt er vel det. For vi kan ikke bindes av angst for alt som kanskje kan komme til å skje.
Men det er en forskjell på hvordan folk tar det. De som tror på Gud, ber om å bli bevart fra det onde. Og de takker Herren for at han virkelig gjør det. Vi har ingen statistikk på at kristne mennesker slipper billigere fra uhell og ulykker enn andre. Men det blir en forskjell likevel. For de som tror på Gud, legger livet sitt i hans hender, og de vender seg i takknemlighet til ham hver gang det så stygt ut, men de ble reddet. Ja, de takker også for hjelp i farer de ikke visste om.
Vi vet nokså mye om ham Bibelen forteller om, og som senere fikk oppgaven å være kong David. En gang, mens han ennå bare var en guttunge, tilbød han seg å kjempe mot Goliat, en forferdelig stor slåsskjempe. Goliat var tre meter høy, han hadde en gedigen rustning og et fryktelig sverd. Men David hadde et våpen ingen regnet med, en kasteslynge, som han hadde lært seg å bruke med stor presisjon. En liten stein kastet med stor kraft inn i Goliats panne var nok til å slå ut slåsskjempen. Det var en såkalt asymmetrisk krigføring – med et nytt våpen.
Men David var ikke selvsikker og høy på pæra. Han sa før han gikk imot Goliat: «Herren, som har fridd meg av løvens og bjørnens vold, han skal også fri meg av denne filisterens vold.» (1. Sam 17,37)
David begynte setningen med Herren. Han var mektig provosert av at Goliat spottet Herrens navn. Og han ga æren til Herren etter at seieren var vunnet. Han lovpriste den Gud som hadde hjulpet ham så mange ganger før.
Gud sier i ordet sitt: «Kall på meg på nødens dag, så vil jeg fri deg ut, og du skal prise meg.» (Sal 50,15) Så hvorfor ikke takke Herren for at han har beskyttet deg i dag – kanskje uten at du visste det!
OPM716
