Kallet og Asbjørn Aavik
- Mor hadde ligget på Valle kirkegård i Sør-Audnedal i seks år. Jeg var sytten år og gikk på Sørlandets Kristelige Ungdomsskole.
Da kom misjonskallet til meg. Det kom så plutselig og så helt uventet over syttenåringen. Det hadde ikke vært i mine tanker før. Jeg ville bli bonde. Ville stelle med jord og skog og med dyr. Der jeg vokste opp etter mors død, var det ingen misjonsblad, ingen misjonslitteratur, og ingen misjonærer kom dit. På ungdomsskolen ble det heller ikke talt om misjonen den vinteren, så vidt jeg kan huske. Så jeg svarte Gud med en gang på hans kall at jeg ville bli bonde som bestefar.
Men Guds svar kom igjen og igjen: Ikke bonde, men misjonær! Så tok jeg til å unnskylde meg med at til en så stor og hellig tjeneste hadde ikke jeg evner og utrustning. Å ja, jeg prøvde så mange veier for å komme unna.
Da møtte Han meg en dag – en dag kampen var hard – en dag jeg nesten hadde låst ute av rommet romkameraten min. Jeg måtte bli alene. Da satte Gud fingeren på dette ordet: «Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» Og han sa det så stille og sterkt: Du skal bare følge – så vil jeg gjøre deg til menneskefisker.
Den kvelden ble det avgjort mellom oss.
Da jeg den sommeren kom tilbake fra skolen og fortalte dette for min mors søster, tok hun til å gråte.
Jeg syntes ikke nettopp det var noe å gråte over, men sa ingenting. Om en stund sa hun:
«Vet du, Asbjørn, dette ba din mor om helt fra du ble født.»
Apostelen Paulus har skrevet om Gud: «Han har frelst oss og kalt oss med et hellig kall, ikke på grunn av våre gjerninger, men etter sin egen vilje og nåde, som er gitt oss i Kristus Jesus fra evighet av.» (2Tim 1:9)
Kallet er forskjellig, men alle som er kalt til og har tatt imot frelsen, er kalt til en eller annen tjeneste, stor eller liten, i denne verden. Så gjelder det å finne sitt kall og være trofast i det.
av Asbjørn Kvalbein
OPM899
