Leve mens vi lever
Pedagogen Jeffery Holland forteller om en førskolelærer som opplevde det vi gjerne kaller for utbrenthet. Hun var en ivrig og samvittighetsfull lærer, spesielt opptatt av barn som hadde en vanskelig bakgrunn. Men nå var hun blitt så fortvilet av å leve nært slike som syntes å være så håpløse, fordi de var sviktet av foreldrene. Hun var i ett øyeblikk fortvilet fordi det kanskje var noe galt med henne, i neste øyeblikk fortvilet over disse stakkars barna.
Midt oppi dette døde moren hennes, som hun hadde stått så nær. Hun måtte ta seg en uke fri for å ordne alt med begravelsen. I dagene etterpå vandret hun planløst rundt i kjøpesentre, puslet i hagen og så på tv, og hadde ikke ork til å vende tilbake til klasserommet.
Men det var ingen bønn – hun måtte tilbake til arbeidet sitt. Første dagen ble så vanskelig som hun hadde ventet. Hun var likevel en profesjonell lærer, så hun smilte og var tålmodig, til tross for alle vanskelige følelser innvendig.
I gangen traff hun på Rakel. Jenta hadde plukket den siste blomsten fra en blomsterurne i gangen. Rakel var for øvrig det mest innesluttede barnet og likevel en som stadig forstyrret i timene. Læreren sa: «Rakel, hva er det du gjør?» Rakel rakte ut sin lille hånd med blomsten fra blomsterdekorasjonen. «Frøken, du pleide å være som en mamma. Kan denne blomsten hjelpe deg til å bli en mamma igjen?»
Så hadde altså barnet oppfattet hvor vanskelig hun hadde det. Hun sa: «Rakel, hvordan er en mamma?» «En mamma er slik som du pleide å være, en som liker å være sammen med barn.» «Ja,» svarte læreren, «jeg liker å være hos barn, men mor gikk bort og …» Rakel avbrøt: «Mener du at hun døde?» «Ja.» Rakel så opp på læreren og spurte: «Levde hun til hun døde?»
Hva slags spørsmål var det? «Naturligvis, Rakel, alle mennesker lever til de dør, de …» Den lille jenta avbrøt igjen: «Nei, ikke alle gjør det. Det slutter å være det de var. Du må ikke dø fordi moren din gjorde det. Lev mens du lever.»
Det var en utrolig modenhet hos et barn. Replikken sitter som et skudd. Er du og jeg et vitne om at Jesus lever? Er vi selv levende? Hvordan kan vi vitne om at Gud lever, og at han er kjærlighet? Ved at vi elsker dem vi kommer i kontakt med – med Kristi kjærlighet. Han elsket oss først. Vi lever i en verden som lengter etter levende kjærlighet, gjerne en mammakjærlighet overfor dem som trenger det.
Jesu ord gir mot og kraft til å leve mens vi lever: «Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.»
OPM815
