Du velsigna meg

– Er du presten i fengselet? spurte hun. – Ja, er det deg? – Så du kjenner meg igjen? Du velsigna meg. Du ba for meg da jeg gikk på kurset om Kristuskransen. Det har gått bra med meg siden. Nå jobber jeg her og trives. Godt å ha et arbeid. Nå har lederne bedt meg å søke en stilling som er blitt ledig i kommunen. Jeg har også kontakt med mor og bestemor og skal feire jul sammen med dem. Pappa’n min har jeg også fått kontakt med, og på nyåret skal jeg ta opp igjen lappen, fordi jeg har vært fri lenge nok. Du skjønner, jeg trengte at noen trodde på meg. Det har betydd så mye at du velsignet meg, sa den unge kvinnen. Presten måtte bare grine av glede over det hun fortalte.

Er det ikke flott å høre en slik historie? Presten vitnet om Jesus og velsignet en sjel som var kommet skjevt ut i livet. Så ble forholdet til Gud gjenopprettet, og dermed forholdet til familien og til samfunnet.

Det er lett å forakte dem som har mislykkes. Da trenger vi å lære av Jesus, som hadde en så inderlig medynk nettopp med dem, og som sa: «Jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.» (Joh 12:47) «Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.» (Luk 19:10)

Av Asbjørn Kvalbein

OPM836