Kjærligheten gjør til ett
Sykepleieren mente at far tok til seg mors hjerteslag fordi han holdt mor i hånden. Og vi som satt der, tenkte: Du verden, mors hjerte banker gjennom ham! Så opplevde vi at mor døde bare en time etter at far hadde sluttet å puste.»
Ja, slik er det i noen tilfeller. Livet til to som var glad i hverandre, klarte ikke døden å atskille.
Det kristne livet svarer til dette, men likevel på en helt annen måte. Apostelen Paulus har skrevet om sitt nære forhold til sin frelser, Jesus Kristus. Han sier det slik: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg.» (Gal 2:20)
Den som er blitt en kristen, har fått en ny livskilde. Det syns ikke utenpå, men det er blitt et nytt, indre liv. Vi identifiserer oss med Jesus som frelseren vår. Ja, ved hans Hellige Ånd blir vi så ett med ham at vi dør med ham. Vi er korsfestet med Kristus, men også oppstanden med Kristus. Vi blir knyttet sammen med ham i død og liv. Nei, mer enn det: Hans liv blir vårt liv.
Det er en kjærlighetshistorie som ikke kan sammenlignes med noe. Det å identifisere seg med Kristus er ikke en del av kristenlivet, det er selve kristenlivet. Som Paulus sa, og jeg leser det på nytt: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.» (Gal 2:20)
Av Asbjørn Kvalbein
OPM799
