Jesus frelste ham fra mobben
Han ble en dag tatt til fange av noen i landsbyen sin. De bandt hendene hans sammen og førte ham fram for noen lokale ledere. Gruppen skrek og ropte og forlangte at Bakhtiayr måtte straffes fordi han hadde forrådt islam og blitt en kristen. Bakhtiyar så dem inn i øynene og så ikke annet enn hat, sinne og forakt. En av dem spurte: «Hvor mye betalte de deg for at du skulle svikte religionen vår?» Mobben ble bare enda mer sinte da Bakhtiyar ikke svarte noe. Han så seg rundt for å se om det fantes noen måte han kunne flykte, men det var folk og biler over alt, så han kunne ikke gjøre noe annet enn å be: «Kjære Herre, tilgi meg alle syndene jeg har gjort. Tilgi de menneskene som vil drepe meg. Du vet jeg har ikke gjort noe galt mot dem. Jesus, du er frelseren min, og nå tror de at jeg har sviktet dem.»
Nå dyttet en annen av de eldste ham og forlangte et svar. Bakhtiyar svarte: «Jeg har ikke sviktet noen. Jeg har bare tatt imot den innbydelsen fra Gud som sier: «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Alt jeg har gjort, er å tro på Jesus, Guds Sønn.»
Et øyeblikk var mengden taus, men så eksploderte det i roping og forbannelser. Bakhtiyar forberedte seg på det verste, men han hørte en stille røst som sa: «Ikke vær redd. Jeg er med deg.» Bakhtiyar så seg rundt, men kunne ikke få øye på noen som kunne ha sagt så trøsterike ord. Alt han kunne se og høre var rop fra dem som forlangte at han måtte bli tatt med til domstolen i landsbyen, mens andre sa at han burde henrettes der og da. Gruppen ble splittet. Noen mente han burde steines, mens andre ville henge ham.
Diskusjonen ble mer og mer opphisset, og mobben begynte å slåss innbyrdes. Da merket Bakhtiyar at tauet rundt hendene hans løsnet og falt av. Han kunne ikke se noe menneske som hadde hjulpet ham. Mens han sto der, var det igjen en stemme som sa at han var fri og kunne gå sin vei.
Så mens gruppen kranglet og skrek om hvordan de skulle myrde ham, var det ingen som la merke at Bakhtiyar gjorde det som stemmen hadde sagt, han gikk rolig sin vei. Ingen syntes å legge merke til at han slapp unna. Bakhtiyar dro straks til presten og fortalte om det som hadde skjedd.
Et under? Ja, mer enn ett. For en ukes tid senere kom noen unge menn til menigheten og spurte etter Bakhtiyar. Han visste ikke hva som nå kunne skje, men han tok mot til seg og gikk ut for å hilse på dem. De var tydelig flaue og ba om tilgivelse. Så sa de: «Vi vil være sammen med Jesus, akkurat som du.»
Denne historien er fortalt av Bakhtiyar til Alexandr Starchenko, som har ledet det kristne mediearbeidet Den Lutherske Time i Kasakstan siden 1998.
av Asbjørn Kvalbein
OPM797
