Styrke i svakheten
Han fikk tak i stokkene sine og stavret seg fram så fort han kunne, ut i vannet. Stokkene sank ned i mudderet, og han holdt på å miste den ene. Men nå var han bare ti meter unna kvinnen som plasket fortvilet i vannet. «Jeg orker ikke å leve lenger! La meg være i fred. Jeg vil dø!» ropte hun. Men han sa rolig: «Se på meg. Jeg er en krøpling (ja, han sa nettopp det om seg selv.) Jeg er avhengig av to stokker. Se på meg.»
I et langt minutt stirret hun på ham, så vasset hun langsomt inn mot land.
Han som bare så vidt klarte å hjelpe seg selv, kom for å hjelpe henne som ikke hadde mer mot på livet. Det viser hvordan også den svake kan bli til hjelp.
Apostelen Paulus sa om seg selv: «For de svake er jeg blitt svak, for å vinne de svake. For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter å frelse noen.» (1Kor 9:22) Ja, han kunne si: «Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere.» (1Kor 2:3)
Jesus selv trådte heller ikke fram på en imponerende måte: født i en stall, lagt i en krybbe, opplært som tømmermann, ridende på et esel inn i Jerusalem, død på et kors. De på hjemstedet foraktet ham. Disiplene hans misforsto ham. Han kunne lett sagt: Dette kan ikke jeg gjøre noe med. Men lydig gikk han Guds vei. Så ble han reist opp fra de døde, og nå sitter han ved Guds trone.
Jesus elsker å bruke dem som er svake og små til å gjøre sine gjerninger her i verden. Derfor vil jeg utfordre deg til å melde deg til tjeneste for Jesus. Når den hjelpeløse melder seg for deg, kan du hjelpe? Når noen ber om din tid til søndagsskole eller ungdomsarbeid, hjelp i bedehus eller forsamling, givertjeneste eller bønnetjeneste, hva svarer du? Har du sagt til deg selv: Dette klarer jeg ikke, jeg er for svak.
Svakheten er din styrke. Det lærer vi av Jesus, Paulus og mange andre av de største i Guds rike. «Når jeg er svak, da er jeg sterk,» skrev Paulus. (2Kor 12:10) «For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.» (1Kor 1:25) Jeg synes det er ufattelig stort å få tjene en slik Herre som Jesus er.
av Asbjørn Kvalbein
OPM793
