Livsfarlig ensomhet

Men etter hvert gikk det opp for noen at de ikke hadde sett ham på en stund. Til slutt var det en som ringte til politiet. De tok kontakt med vaktmesteren, som låste opp og slapp politimannen inn. Den gamle enkemannen var ikke ved bevissthet, nær ved å dø. De fikk ham på sykehus, men skjønte ikke sammenhengen. Det var mat i leiligheten, mannen hadde penger. Hvorfor var han blitt så syk? Da mannen noen dager senere var kommet til hektene igjen, spurte legen: «Hvorfor har du ikke spist? Hvorfor har du gjort dette mot deg selv?» Svaret kom kort og enkelt: «Jeg spiste ikke, for jeg hadde ikke noen å spise sammen med.»

Jeg tror det fins noen slike også i Norge. De går til grunne av ensomhet. De mister livsmotet og evnen til å ta vare på seg selv, for de mangler noen å snakke med, noen som vil høre på dem.

Når jeg leser i Bibelen, får jeg se en Jesus som lengter etter fellesskap med dem som han vil frelse. Disiplene han hadde valgt seg ut, og som ville følge ham, var veldig forskjellige. De var syndige og smålige, egoistiske og kortsynte. Likevel sa Jesus: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide.» (Luk 22:15) Slik gjorde han nattverden til et måltid preget av fellesskap. Denne Jesus vil være deg nær, om du kjenner deg ensom.

Og du som ikke er så ensom, du kan få til en nesten-nattverd med å spise sammen med en ensom. Du har ikke sett ham eller henne på en stund. Men du kan ta med litt mat og en kaffekanne og besøke den som kanskje er «ute av øye, men ikke av sinn.» Det fins kanskje en som inderlig lengter etter å kunne se deg ansikt til ansikt.

OPM787