Julekortet
Gutten satte pris på den gamle kvinnen, for hun hadde mye interessant å fortelle fra livet sitt, om en vakker gammel kirke i skogen, om turer med hest og slede og mye annet fra en gård der de ikke hadde strøm og rennende vann.
Etter en stund fikk gutten mynten sin, som han halvhjertet nektet å ta imot. Vanligvis krysset han gaten og kjøpte noe fristende i godteributikken.
En dag midt i desember, da Billy leverte matvarene som vanlig, var det nettopp falt mye snø, og gutten hadde lyst til å være ute og leke. Han bestemte seg derfor for å levere posene raskt og nekte å ta imot mynten.
Den gamle kvinnen tok varene ut av bæreposene og fortalte Billy hvor i skapet hver enkelt av dem skulle plasseres. Da slo det ned i Billy at fru Smithson måtte være svært ensom. Hun hadde vært enke i nesten tjue år og hadde ingen barn. Den eneste slektningen hun hadde, bodde langt av sted. Ingen tok en telefon til henne ved juletider. For henne var julen som en annen dag i kalenderen. Billy tenkte seg om. Kanskje snøen kunne vente litt, den var ikke så viktig.
Billy og fru Smithson satt og snakket om mange ting, men spesielt om tidligere julefeiringer. Det gjorde visst godt for den gamle å oppholde seg ved de gode minnene fra fortiden. Så sa hun: «Billy, jeg er sikker på at du har lyst til å gå ut og leke i snøen.» Hun stakk hånden ned i pengepungen sin og fant den rette mynten. «Nei, fru Smithson,» sa Billy, «jeg kan ikke ta imot pengene denne gangen. Jeg er sikker på at du har noe mer nyttig å bruke dem på.»
Men hun svarte: «Hva er mer nyttig enn å gi dem til en god venn nå som det er jul?» Hun la en sølvdollar i Billys hånd. Han prøvde å gi den tilbake, men det ville hun ikke godta.
Billy skyndte seg ut av døren og løp til godteributikken. Han tenkte på hva han ville kjøpe – en kopp kakao, et seriehefte eller en iskrem. Men så fikk han øye på et julekort med en gammel landsens kirke på forsiden. Den lignet på kirken som fru Smithson hadde fortalt om fra sine unge dager. Billy kjøpte kortet og lånte en penn for å skrive en hilsen. «Er det til kjæresten din?» spurte damen i godteributikken. «Nei,» svarte han, «vel, jo, jeg tror det er det.»
Han gikk tilbake og ringte på døren. Han rakte kortet til fru Smithson og sa: «Gledelig jul, fru Smithson, og takk for at du er så god og vennlig.»
Hånden til den gamle begynte å skjelve da hun åpnet og så kortet. Hun felte noen tårer og hvisket: «Tusen takk -- Gledelig jul til deg.»
En kald dag noen uker senere kom en ambulanse til fru Smithsons hjem. Billy fikk høre at de hadde funnet den gamle i sengen, hun hadde sovnet stille inn. På nattbordet sto bare et ensomt julekort med en gammel landsens kirke på forsiden. Historien sier noe om ensomhet og enkel glede nå i adventstiden.
OPM819
