Mauren og gresshoppen

Moren til en ni år gammel gutt fikk telefon fra læreren hans. Den som får en slik oppringning, lurer vanligvis på om det er noe galt.

Moren forberedte seg på det verste og hørte godt etter da læreren sa: 
 
«I dag opplevde jeg noe helt uvanlig, som jeg gjerne ville fortelle deg om.» Moren ble bare enda mer engstelig. 
 
Læreren fortsatte: «I dag skulle vi ha ’kreativ time’, og jeg ga en oppgave. Jeg begynte med å fortelle fra Æsops fabel, om mauren og gresshoppen. Du kjenner vel den historien, om mauren som arbeider hardt, mens gresshoppen bare surrer bort tiden. Når vinteren kommer, har mauren nok å spise, mens gresshoppen spør om en matbit. 

«Jeg ba barna om å fullføre historien. De fleste i klassen skrev: ’Mauren delte det den hadde, og begge levde lykkelig alle sine dager.’ Noen få hadde latt mauren si: ’Dessverre, herr Gresshoppe, jeg har bare nok til meg selv. Hvis jeg deler med deg, vil vi sulte og dø begge to.’ Men gutten din fullførte historien på en helt spesiell måte. Fortellingen hans sluttet slik: ’Mauren ga all maten sin til gresshoppen, og gresshoppen levde lykkelig, mens mauren døde.’ Ved slutten av oppgaven hadde han tegnet et kors. Litt av en slutt på fortellingen, ikke sant?» sa læreren.

 All logikk i denne verden tilsier at vi hjelper oss selv og våre egne først. Har vi ikke hørt om at bare den sterkeste overlever? Vi er plassert alene i verden, sies det. De fleste religioner lærer: Hvis du gjør så godt du kan og passer på deg selv og dine egne saker, så kanskje – vel og merke: kanskje – vil du lykkes. Men hva er «så godt vi kan?» Når er det nok av innsats fra vår side?
 
Det var nok ikke tilfeldig at gutten hadde tegnet et kors etter fortellingen sin. Vi mennesker kan sammenlignes med gresshoppen, som surrer bort altfor mye med livet vårt. Dermed er det absolutt fare for at vi går til grunne. Fins det en måte å berge seg på? Vi kan prøve å leve med vår utilstrekkelighet og våre synder. Vi kan nekte for dem, vi kan forsøke å glemme dem. Men det hjelper ikke. 
 
Korset forteller at Gud gjennom mennesket Jesus kom ned og trådte inn i vårt sted. Bare kristendommen taler om en Frelser som tålte sult for at vi kunne få mat, kom til et fattigslig hjem for at vi skulle få et himmelsk hjem, han led for at vi kunne bli frelst, og døde så vi kunne leve. Jesus gikk inn i våre forhold, ja, han døde i vårt sted. Bare kristendommen slutter historien med at vi får syndene tilgitt uten å ha fortjent det. Bare korset lover at når vi tror på den korsfestede og oppstandne, den levende Frelseren, vil du leve lykkelig alle dine dager. Bare kristendommen lover en god slutt!
 
Det er pastor Ken Klaus som forteller om gutten som laget en så kristelig vri på Æsops fabel om mauren og gresshoppen. På den måten bekreftet denne gutten på en moden måte det Paulus skriver: «Også dere var døde ved deres overtredelser ... Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus, idet han tilgav oss alle våre overtredelser.»

OPM276