BARN

Men hos mange fins det en dårlig skjult barneforakt, de har liten vilje til å ofre seg for en ny generasjon, de ser på barn nærmest som en pest og en plage, som en utgiftspost, en tidstyv, en karriere-ødelegger og en klamp om foten. 

For noen generasjoner siden kunne folk telle sin store barneflokk og kjenne seg rike, selv om de manglet nesten alt annet. Jo, det var strevsomt og hardt, men det ble tider preget av vekst og framgang, det var optimisme, ekspansjon i samfunnet, det ble større markeder og flere muligheter. For barn er en verdi. Kjærligheten til barn er noe vi ikke må miste på veien. 

Og er vi glad i barna og gir dem det de aller mest lengter etter, nemlig tid og oppmerksomhet, så finner vi at de har mye å lære oss. 

Barna har en enestående evne til å gå rett inn til kjernen i tingene. De kan avsløre livet helt inn til beinet. De kler av oss all den unødvendige staffasjen og de kulturbestemte formene. De snakker med en friskhet som virkelig kan fornye oss. En av grunnene er sikkert at de så nylig er kommet fra Gud. 

Tro og tillit er naturlig for dem. De har ikke fått inn i seg alt det trosødeleggende som kommer med utdannelse og kald mediepåvirkning. De har den ekte, ukompliserte visdommen fra Gud. 

Der hvor det er barn, der er den gylne tid, det ser vi som har opplevd både tider med barn og tider uten barn. 

Barna lyser opp i hjemmet. Men de glemmer som regel å skru av lyset. 

Så den gylne tid var ikke den problemløse tid, nei, det var den strevsomme tid. 

Barn er snart det eneste i hjemmet som må vaskes for hånd. 

Og syltetøyet var både på brødet, barna, bordbeina og pianotangentene. 

Men de arbeidssomme årene ble de gode årene, de årene som gikk så fort, fordi de var så travle. 

Så alt i alt vil jeg si: Fattig er den som ikke vil ha med barn å gjøre. Rik er den som tar vare på den store verdien det er å omgi seg med barn. Astrid Lindgren har sagt:

«Barn er den beste ideen Vårherre hadde.» 

Så er barndomstiden slutt før du får sukk for deg. 

Når barnet slutter å spørre hvor det kom fra, og nekter å svare på hvor det skal hen, da er barnet blitt tenåring. 

Men også da er det et lite barn i en stor kropp, som kan gi mye, og som er åpent for å ta imot, selv om det ikke ser ut sånn. Noen reker gatelangs, fordi de er redde for å være alene hjemme. Kanskje de kjenner seg alene selv om far og mor er der? 

Vår kjære Jesus Kristus tok «et lite barn og stilte det midt iblant dem, og han tok det på armene og sa til dem: Den som tar imot ett slikt lite barn for mitt navns skyld, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar ikke imot meg, men ham som sendte meg.» 

Ta imot barnet. Gi det vennlighet og oppmerksomhet. Da lærer det å leve med seg selv. Da kan det lære å kjenne Gud. Og du vil bli fornyet.