BANKE PÅ
I ettertid forstår jeg godt legen, som ikke der og da hadde mulighet til å hjelpe. Og alt ordnet seg. Men jeg glemmer ikke den ekle følelsen det var å ha banket på en dør og så ikke fått hjelp. Det er vondt å bli avvist.
Mennesker kan skuffe. Men Jesus Kristus vil ikke skuffe. For han har en oppfordring til oss i det som kalles Bergprekenen: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere. For hver den som ber, han får, den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli lukket opp for.»
Å be til Gud er i sin enkleste form dette: å banke på himmelens dør. Foran den døra kan vi være oss selv. Vi trenger ikke gjøre oss til. Vi kan ganske enkelt fortelle hva som ligger oss på hjertet, med ord som er naturlige å bruke.
Vi trenger ikke bruke noe religiøst språk, vi trenger ikke bare ta fram åndelige ting. Vi kan snakke like naturlig som vi ville snakket til en venn. Overfor Gud trenger vi ikke si så mye. Han vet om alt. Han forstår oss. Han vil ikke bare sende oss videre i hjelpeapparatet. Han både kan og vil ta seg av oss. Spørsmålet er bare om vi tar mot til oss og banker på himmelens dør.
Predikanten Spurgeon brukte å si: «Hvis det kom en maur til din dør og ba om hjelp, ville du ikke merke det om du ga den et hvetekorn. Du er bare som et lite insekt ved døren til Guds fullkomne beholdning.»
I en sang står det så fint: «Fortell ham alt! De skynder seg i himlen Med hjelp til dem som tigger her på jord. De ser så godt her ned i folkevrimlen, Og kjenner nøye stedet hvor du bor.»
Vi er ikke lenger så flinke til å banke på dørene hos hverandre. Å komme på overraskende besøk er blitt en sensasjon, og vi er redde for å bli til bry, forstyrre, eller avsløre et rotete hus. Derfor banker vi sjelden på dører.
Men på Guds dør kan vi banke når som helst. Som én har sagt: «Det er bare ett hus vi ikke kan besøke for ofte, det er bare én Venn som vi aldri trenger å trekke oss tilbake fra, det er bare én aktivitet som ikke utmatter den som driver den. La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, la oss be uavlatelig, la oss vandre med Gud, la oss aldri trekke oss tilbake fra Hans åsyn.»
Etter hvert som årene går, blir en del dører lukket. Mulighetene blir færre. Kanskje problemet ligger på vår side: Skuffelser og mismot og tretthet har tatt fra oss kraften og motet til å gå inn gjennom nye dører.
Men under alle forhold vil én dør bli åpnet når vi banker på den: Døra inn til Gud og hans omsorg. Ingen kan lukke den. Den onde vil gjerne lukke den, men kan ikke. Kristus kan lukke den, men han vil ikke. Bank på, så lukkes det opp.
