ANLEDNINGEN
Kublai Khan var på den tiden en verdenshersker, for han styrte hele Kina, hele India og hele Østen. Han var tiltrukket av historien om kristendommen slik Niccolo og Matteo fortalte den til ham.
Og Kublai Khan sa til de to italienerne: «Gå til deres øverste prest og be ham om på mine vegne å sende meg hundre menn som er dyktige i deres religion, så vil jeg bli døpt, og når jeg er døpt, skal alle mine baroner og store menn bli døpt, og så skal deres undersåtter motta dåpen også. Dermed vil det bli flere kristne her enn i deres deler av verden.»
Men ingenting ble gjort. I løpet av førti år skjedde det ikke noe. Så ble to eller tre misjonærer sendt. For få og for sent.
Teologen William Barclay, som forteller dette, skriver: «Tenk for en forskjell i verden hvis Kina i løpet av det 13. århundre hadde blitt et kristent land, og hvis India i det samme århundre var blitt et kristent land, og hvis hele Østen i det 13. århundre var blitt gitt til Kristus. I dette ser vi hvordan mennesker kan komme i veien for Guds planer for historien.»
To brødre foran en velvillig verdenshersker, men så brukte de ikke den gode anledningen. Kanskje kunne verdenshistorien ha fått et annet forløp.
Du og jeg står neppe særlig ofte ved verdenshistoriens store veikryss. Men vi trenger å lære å se den viktige anledningen, og utnytte den.
Av og til får vi en sjanse til noe spesielt, og da må vi ikke nøle med å slå til. Og sjansene er nok flere enn vi er klar over. «Ingen stor person klager over mangel på anledninger,» var det en som sa. Hemmeligheten er å gripe dem.
Selv om anledningen banker på døra, må du likevel reise deg fra stolen og åpne døra. Og når én dør lukkes, åpnes en annen; men vi ser ofte så lenge og beklagende på den stengte døra at vi ikke ser den som er blitt åpnet for oss.
En ung mann spurte en erfaren selger om hva som var hemmeligheten ved at han hadde lyktes som salgsmann.
Selgeren svarte: «Det er ingen spesiell hemmelighet. Du må bare hoppe på hver eneste anledning som dukker opp.»
«Men,» svarte den unge, «hvordan kan du vite at det er en anledning som dukker opp?»
«Nei, det kan du ikke vite,» svarte selgeren, «du må stadig hoppe.»
Bibelen bruker faktisk bilder fra forretningslivet når den ber oss bruke den gode anledningen. «Se derfor til hvordan dere kan vandre varlig, ikke som uvise, men som vise, så dere kjøper den laglige tid, for dagene er onde,» står det.
«Den laglige tid» er det som i gamle dager ble gjengitt med «den beleilige tid», og som nå kalles «den rette tid».
Våre liv er som en vandring langs en vei. Landskapet er ikke alltid like spennende.
Men av og til dukker det opp en blomst, en frukt, den gode anledningen.
Da må vi ikke la det gylne øyeblikket gå fra oss.
