VITNESBYRD
Etter en tid ble de overfalt av indianere, som tok fra dem de gode hestene og etterlot dem med bare noen få haltende, gamle ponnier. Indianerne truet dem og sa de skulle dra tilbake dit de kom fra. Hvis de kom over dem en annen gang, ville de bli drept.
Motløse og med en følelse av å ha mislyktes vendte gullgraverne hjemover igjen. Et sted de skulle hvile, tjoret de ponniene like ved en bekk.
Da oppdaget en av mennene en liten, spesiell stein i bunnen av bekken. Han ropte på en av vennene sine, de fant en hammer, og da de knuste steinen, sa de til hverandre: «Det ser ut til at det er gull her.»
De to karene vasket gull resten av ettermiddagen og fikk samlet gull til en verdi av tolv dollar. Neste dag vasket hele gruppen gull i den samme bekken, og da fant de gull for femti dollar, som var en stor sum på den tiden.
De sa til hverandre: «Vi har funnet det!» De dro tilbake til byen og lovte hverandre å ikke si et ord til noen om dette gullfunnet. I all hemmelighet utrustet de seg for en ny gullgraverferd.
Men da de var klar og dro av sted, oppdaget de at tre hundre menn fulgte etter dem!
Hvem hadde fortalt dem om gullfunnet? Ingen. Men de strålende ansiktene deres hadde avslørt hemmeligheten! De hadde en glede og forventning som ikke kunne skjules!
Det er da virkelig en stor verdi at det viser igjen i livet vårt hva som bor inni oss! Med et gammelt ord kan vi snakke om å bære vitnesbyrd om noe. De som har oppdaget noe fantastisk, har et ansikt som vitner om gleden. De strålende ansiktene er et vitnesbyrd om den indre lykken.
Kristne mennesker har fått et kall om å leve så nær Kristus at det stråler noe fram fra dem. En liten gutt viste stor innsikt da han så opp på et glassmaleri i en kirke og sa: «En helgen er en person som lyset skinner gjennom.»
Å bære fram et vitnesbyrd er ikke å engasjere seg i propaganda eller hisse opp folk. Det er å leve slik at livet vårt ikke kan forklares hvis en ikke må vise til at det er Gud som er virksom. Å vitne er ikke å gå løs på hvem som helst når som helst med ord som folk ikke er klar til å ta imot. Det er å finne glede, være seg selv og si noe og gjøre noe når det legger seg til rette.
I Det gamle testamente leser vi om to brødre som hadde hatt et anstrengt forhold til hverandre. Han som kanskje hadde vært mest lumpen, gruet seg mest til å møte broren sin. Men da de møttes, i en god tone, sa Jakob til Esau: «Da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds eget ansikt, så vennlig var du mot meg.» Det vennlige ansiktet var altså et vakkert vitnesbyrd om Gud.
Apostelen Paulus fikk beskjeden: «Du skal være hans vitne for alle mennesker om det du har sett og hørt.» Så la gleden og forventningen skinne!
