TRØST
Foreldrene brukte å ta ham med på gudstjenester, og da pleide faren å holde ham. En gang fikk gutten et voldsomt krampeanfall midt under en gudstjeneste.
Faren reiste seg, og med sterk og mild kjærlighet bar han gutten til en plass bakerst i kirken. Der holdt han ham tett til brystet, gynget ham mildt, hvisket trøstende ord i øret hans og gjorde alt han kunne for å hjelpe sønnen gjennom anfallet.
Det han som forteller dette, merket seg spesielt, var at faren ikke viste det minste tegn på å være flau eller brydd eller frustrert. Han viste bare kjærlighet overfor sønnen som hadde det så vondt.
«Jeg følte den himmelske fars trøst og kjærlighet i det farsansiktet,» forteller han. «Det er som om Gud selv sier: ’Jeg elsker deg gjennom alle utslagene av din ufullkommenhet. Jeg er ikke flau når folk skjønner at du er mitt barn.’ Nettopp når jeg er aller mest frustrert og ydmyket, drar min himmelske far seg tett inntil seg og holder ut gjennom stormen sammen med meg.»
Det ligger en sterk og god trøst i disse ordene. Og nettopp trøst som en verdi vil jeg ta fram i dag. Små barn tar raskt til tårene, men veien kan være kort tilbake til smilet igjen. Også vi voksne kan bli skikkelig lei oss. Men veien til trøst og lindring kan være lenger.
Da er det godt med alle gode hjelperne som gir trøst. En gammel forkynner sa det slik en gang: «Hvis jeg kunne leve livet om igjen, ville jeg gitt mer av min tid til å trøste og oppmuntre.»
Det er mange måter å trøste på, og det er mye forskjellig som kan gi oss trøst. Den aller beste hjelpen er å hente hos ham som kalles «tålmodets og trøstens Gud». Det er ikke nødvendig å gjøre vanskene små. Det er mye viktigere at Guds godhet blir stor for oss.
Bare den som trøster seg til Herren, kan på rett måte trøste andre. «Jesus sitter ved din side. Han har tid når andre går. Han det tause sukk forstår.»
Trenger du trøst i dag? Prøv å ikke bli oppslukt av sorgen din. Tenk på om det fins en annen du kan trøste. Så blir du selv trøstet. Det er dette apostelen Paulus anbefaler oss når han minner om Gud, «han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst vi selv blir trøstet med av Gud».
Det er ikke noe større Gud har skapt oss til – bortsett fra å lovprise ham – enn å gi trøst til en som er trett og forkommen.
Skal vi bli gode trøstere, er det noe vi bør vokte oss for. For det første bør vi ikke legge skyld på dem som har det vondt. Tal heller om Guds tilgivelse. Og så må vi ikke sladre eller snakke vondt om andre.
Det ligger ingen trøst i å kaste skyld. Det gir for det tredje heller ingen trøst hvis vi begynner med kritikk.
Nei, la trøstens og omsorgens Gud bli stor, den gode farsfavnen som bærer det skrøpelige barnet sitt. Han er ikke flau over å ha deg som sitt barn.
